Vassdragene våre har fungert som ferdselsårer og matfat for folk gjennom tusenvis av år. Da Østlandet trengte mer kraft, vedtok Stortinget i 1956 at Tokke-Vinje-vassdraget skulle bygges ut. I den forbindelse utførte Universitetets Oldsakssamling i Oslo arkeologiske undersøkelser i området mellom 1958 og 1960.
Undersøkelsene avdekket mange gamle spor etter mennesker, blant annet flere boplasser fra steinalderen. De eldste boplassene var mellom 6-7000 år gamle, og de fleste lå helt nede i strandkanten.
Før Tokke-utbyggingen ble det ikke utført systematiske, arkeologiske undersøkelser før utbygging av vassdrag i Sør-Norge. Tokke-undersøkelsene resulterte i mange funn og ny kunnskap om bruk av fjellområdene i fortiden. Det ble også åpenbart at det var stort potensial for funn i allerede utbygde vassdrag.
Neddemmede kulturminner
Neddemming er den mest åpenbare faren for kulturminner som ligger nær vann som reguleres til magasiner for vannkraft. Kulturminner står også i fare for å vaskes ut og skades eller forsvinne når vannstand og vannføring endres.
Møsvatn i Telemark ble regulert flere ganger tidlig på 1900-tallet i forbindelse med Hydros utbygginger på Rjukan, og er nå et av Norges største reguleringsmagasiner. Før oppdemmingen besto Møsvatn av tre forskjellige innsjøer. Reguleringene økte vannstanden med over 16 meter i høyden, og store arealer ble demmet ned uten at kulturminner ble kartlagt.
Over er et utsnitt av et amtskart over Møsvatn fra 1860. Den blå linjen viser omtrentlig dagens høyeste regulerte vannstand rundt Møsstrond, og de neddemmede områdene som ligger lavere.
Reguleringshøyden i Møsvatn er i dag mellom 900 og 918,5 moh. Det vil si at det er 18,5 meter mellom laveste og høyeste nivå vannstanden lovlig kan variere innenfor. Dette fører til at vannet vasker over kulturminnene mange ganger i løpet av året, og både fjerner og tilfører sand, grus og stein.
Ny kunnskap om forhistorisk bruk av Møsvatn
Mellom 2016 og 2018 utførte Telemark fylkeskommune, Kulturhistorisk Museum og Norsk Maritimt Museum arkeologiske undersøkelser ved Møsvatn. Undersøkelsene ble utført på vårparten, når vannstanden er på det laveste. I løpet av de tre årene fant arkeologene mange nye kulturminner knyttet til bosetting og bruk av området.
Fjellet har vært attraktivt for jakt og fiske i tusenvis av år. Arkeologene kan nå si at en steinalderboplass på Mogen, inne på Hardangervidda lengst nord i Møsvatn, sannsynligvis var i bruk allerede for rundt 10 000 år siden. Det var like etter at innlandsisen trakk seg tilbake etter siste istid.
Møsvatn et kjent begrep i både norsk og europeisk sammenheng når det kommer til jernutvinning i forhistorisk tid. Fra tidligere undersøkelser vet man at det har vært stor aktivitet her rundt utvinning av jern i århundrene mellom 500 og 1200 e.Kr. Forskere tror at produksjonen var så stor at jernet ble eksportert ut av regionen som en salgsvare. Det er funnet jernnagler som tyder på at jernet ble transportert bort med båt.
I utgravingsprosjektet mellom 2016 og 2018 fant og undersøkte arkeologene flere nye utvinningsanlegg for jern. De håper resultatene vil bidra til en bedre forståelse av den teknologiske utviklingen av jernutvinning. Arkeologene vil også undersøke hvilken betydning jernproduksjonen hadde for folk som bodde og levde i dette fjellområdet. Kan for eksempel eksport av jern knyttes til de rike vikingtidsgravene som er kjent fra øvre Telemark?
Enestående ordning for neddemmede kulturminner
Undersøkelsene ved Møsvatn ble finansiert av den såkalte sektoravgiftsordningen. Regjeringen tok en viktig beslutning for å bøte på manglende registreringer av kulturminner da de i 2008 opprettet sektoravgiftsordningen. Avgiften skal dekke kostnader til arkeologiske undersøkelser av vassdrag som fikk konsesjon før 1960 og som ikke ble undersøkt før utbygging.
Kostnader som dekkes er arkeologisk kartlegging av aktuelle områder, selve utgravingen og sikring av funn. Museene og fylkeskommunene som utfører undersøkelsene skal også rapportere og formidle resultatene til allmennheten.
Midlene til ordningen er knyttet til kraftselskapenes vassdragskonsesjoner. Det er Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som gir tillatelse til utbygging av vannkraft. Etter en periode må konsesjonene fornyes eller vilkårene revideres. Da kan NVE sette nye vilkår om at utbygger skal ta hensyn til kulturminner. Utbyggerne må da betale en avgift til NVE basert på hvor stor kraftproduksjonen er i deres vannkraftmagasin.
Riksantikvaren har det overordnede ansvaret for kulturminner i Norge og forvalter derfor midlene som kraftselskapene betaler inn til NVE. Riksantikvaren bestemmer i hvilke vassdrag det skal gjennomføres arkeologiske undersøkelser, og hvor omfattende undersøkelsene skal være.
Siden innføringen i 2008 har sektoravgiften finansiert flere arkeologiske prosjekter langs regulerte vassdrag. Prosjektene har gitt mye ny kunnskap om livet langs vassdragene i fortiden, og kastet lys over emner som blant annet innlandsfiske, gravskikker, bosetting og teknologisk utvikling.
