Introduksjon
Roy Jacobsen er et barn av generasjonen som bygget Norge, født i 1954 da Einar Gerhardsen var statsminister og landsfader. Målet var å gjenreise landet etter krigen og bygge velferdssamfunnet.
Med strøm skulle landet bygges. Strøm til ny industri og de tusen hjem. Kraftutbygging gikk i et enormt tempo, og veien fra beslutning til ferdig kraftverk var kort.
Epoken har fått betegnelsen kraftsosialisme. Fremtidsoptimismen rådde, men bakom lurte de negative konsekvensene.
Jacobsen er en folkekjær og anerkjent forfatter. Oppvokst i Oslo, men med et nært forhold til Helgeland hvor han har aner. Jacobsen skriver nært og tett om menneskeskjebner, ikke minst i «Seierherrene» (1991) og «Barrøy-serien» (2013-20). Å følge romanpersonenes utvikling er også å komme tett på samfunnsutviklingen.
I teksten «Kraftsosialisme. Et personlig anliggende» formidler Jacobsen sin tolkning av kraftsosialismen gjennom korte og nære historier - små øyeblikksbilder.
1 #
En venn av meg levde noen år av å selge kraft i utlandet. Under en reise i Kina sto han en vakker høstdag sammen med kolleger på en kolle og beundret en eldgammel kultur av rismarker, landsbyer og mennesker i dalbunnen under dem, én million menneskers hjem, liv og virke, som i løpet av en måned skulle demmes ned og forsvinne, bane vei for et av verdens største vannkraftverk. Min venn spurte om ikke folket der nede protesterte. Svaret lød: — Å, de flytter nok, når vannet stiger.
2 #
En enda vakrere sommerdag i 1965 tok min tolv år eldre fetter meg med på røyefiske i hans barndoms drømmevann på indre Helgeland, han hadde ikke vært der siden han var på min alder. Innsjøen het Aven, nå heter den Stormyrbassenget. Der viste det seg at strandlinja hadde steget til omtrent midt oppi de skogkledde åsene. Opp av vannspeilet utover stakk brune og grønne grantopper, stadig kortere grantopper, til de omsider dannet omrisset av den opprinnelige oasen.
Jeg var ti år og syntes det var interessant å stå midt i skauen og fiske i den samme skauen, den delen som befant seg under vann. Det syntes ikke min fetter. Han var rasende. Og det ble ingen røyer heller. Fisket begrenset seg til seks kast på hver. Da hadde vi brukt opp spinnerbeholdningen vår, også en Salar og en Koster, de var blitt juletrepynt i en undersjøisk skog.
3 #
Litt lenger inn i fjellene befinner Røssvatnet seg, en gang Norges fjerde eller femte største innsjø, nå den nest største. Røssvatnet ble nest størst i løpet av femtiårene. Da steg det med ti meter og slukte tusen mål av dalens mest fruktbare jord og skoger og gårder. Røssvatnet ble et uhorvelig innlandshav ved foten av de evighvite og urokkelige Okstindan.
«Mange kjenner det nok slik at dei har lagt eit tungt offer på samfunnets alter[...].» Kasper Sæterstad, 1962
I Ibsens hjemland anvender man konsul Bernickes metode, så samfunnsstøttene sørget for at Bessedør og Skjåvika og andre bygder i strandsonen kunne slukes av vannet før folket rakk å ta ned husene sine og redde høyet, vederlagsfritt. «Så Helgeland kunne få kraft til jernverk og aluminiumsverk og lys og brødristere og hårfønere.
For å få strøm måtte også kystkommunene kjøpe aksjer i kraftlaget, og mine tremenninger tjente gode penger på arbeidet med å pinne master og strekke linjer, fra øy til øy og hus til hus, fra gård til skole og fiskebruk.
På det viset fikk øyboerne ikke bare lys og arbeidsplasser, men ble også «kraftkommuner» og sitter den dag i dag på aksjer som gir dem et utbytte på seks eller ti millioner kroner i året, noe som kommer godt med når man teller for eksempel 1106 eller 1477 innbyggere, som mange av øykommunene gjør.
4 #
Min fetters far het Henry. Fra Henry var elleve måtte han vende skolen ryggen og bli med faren på fiske, en seks, åtte timers rotur ut fra småbruket på Dønna. De leide den eneste bua på Moholmen, leverte fangstene sine i Åsværet og var ute fjorten dager i slengen, årer, seil, juksa, hampgarn - åpent hav.
I slutten av tenårene fant Henry det på tide å få litt fastere grunn under føttene, så han flyttet så langt inn i fastlandet han kunne komme, giftet seg, bygde hus i skauen og ga seg i kast med tunnelarbeid; på Helgeland, i Troms og på Vestlandet, omsider også mange år i Skjomen, sør for Narvik.
Onkel Henry var ikke begeistret for brakkelivet, så når arbeidskameratene på fyrabend benket seg rundt kortstokken og brennevinsflaskene, fant Henry fram broderisakene sine, ikke for å prestere flamsk gobelin, men løpere og putevar med snøkrystaller og reinsdyr på stram rekke.
Og han var en hard nok negl til å tåle både spott og spe, besatt som han var av tanken på en gang å kunne tilbringe mer tid på hytta han i årenes løp hadde satt opp på farens gamle småbruk, som om tunellarbeideren lengtet hjem igjen, til barndommen og havet.
I motsetning til altfor mange av arbeidskameratene kom han også så vidt i mål før han døde, av silikose, steinlunger, forårsaket av livslang inhalering av krystallinsk silisiumdioksid, som kjennetegnes av betennelse og sår i form av nodulære lesjoner i de øvre delene av lungene, et begrep skapt av den italienske legen Achille Visconti i 1870, selv om den skadelige effekten av steinstøv hadde vært kjent og fryktet siden antikken, eller som det siden Viscontis tid så treffende har hett i alle medisinske oppslagsverk: Det er en livstruende og meget vanlig sykdom hos gruve- og tunellarbeidere.
5 #
Øvre Forsland og Bjørnstokk kraftverk er tegnet av Stein Hamres velrennomerte arkitektkontor. Miraklene stakk da også av med topplasseringen i verdens største arkitektkonkurranse i 2016. Rana Blad: «Slik ser storslått arkitektur ut i dag».
På nettsiden til A+Awards kan vi lese at «400 000 personer har stemt fram Helgeland kraft og arkitekt Hamre, blant 95 bidrag fra alle verdens hjørner.» Fra riksvei 17 like nord for Leland veiledes man nå av skilt til Øvre Forsland: «Følg veien ca to kilometer mot Åselva bru ved Forslandsvatnet og ta til venstre på grusveien. Parkering. Og ta med søpla når du forlater området.»
Personlig liker jeg å stå i en slags giv akt foran det vidunderlige kunstverket, både sommer, høst, vinter og vår, hva er operaen og Lambdaen i Bjørvika mot dette?
Sosialismens mest bærekraftige element er solidariteten, men uttrykkes på norsk ikke bare i en skulder ved skulder-holdning i sann tid, men ved at slitets ofre og avkastninger blir overført fra den ene generasjonen til den neste, fra Bessedør og Skjåvika og steinlungene til lysbryterne og jernverket og den oppladbare bilen og den lune varmen under de italienske flisene på badet.
I 1962 skrev politiker og lokalhistoriker Kasper Sæterstad om hjembygda, Røssåga, som hadde forvunnet i det nye innlandshavet ved foten av isbreene: «Mange kjenner det nok slik at dei har lagt eit tungt offer på samfunnets alter. Men røssvassværingane klagar ikkje og gjev ikkje opp. Dei vil byggja og bu her, og leggja det best moglege grunnlag for komande slekter.»
