Kampen om Alta

Einar Henriksen vendte tilbake til hjembyen Hammerfest som nyutdannet jurist i 1968 til en jobb i Vestfinnmark politidistrikt. Et stort geografisk område på størrelse med halve Danmark og på den tiden med 40 000 innbyggere. I 1980, i en alder av 40 år, ble han som første hammerfesting politimester i Vest-Finnmark. Han kjente både området og lokalbefolkningen, og hadde med det gode forutsetninger til å lykkes i jobben.

Under Alta-aksjonene skjønte Henriksen tidlig at det ikke nyttet å løse situasjonen kun ved hjelp av egne midler. Et nasjonalt bidrag var nødvendig. Etter mange møter med planleggingsgruppen i Oslo kunne norgeshistoriens største politiaksjon settes i sving.

Politimester Henriksen hadde tett dialog og flere hemmelige møter med ledelsen av Folkeaksjonen under konflikten der de både diskuterte saken og gjennomføringen av aksjoner. Det var viktig for begge parter at man hele tiden holdt seg til en ikke-voldelig aksjonsform.

Einar Henriksen ble tildelt Politiets hederskors i 2009.

Ola Brekke har lang erfaring med store vannkraftutbygginger i Norge. Til Alta kom han fra den store utbyggingen i Eidfjord. Ved ankomsten til Alta sommeren 1979 møtte han en annen virkelighet, med demonstrasjoner og et enormt mediepress.

«Eg vonar lufta går ut av demonstrantane på den månaden som er att til anleggsarbeidet startar att.» Ola Brekke, 1979

Det ble som kjent ikke helt slik: Brekke valgte etter hvert å forlate Alta for å bli anleggsleder ved utbyggingen av Kobbelv i Nordland. Der ble arbeidsforholdene enklere for Brekke og NVE, og man ble "møtt med stor velvilje fra alle hold".

«Så lenge nordmennene ikkje er villige til å setja ned forbruket, må vi finna oss i at enkelte vassdrag vert lagt i røyr.» Ola Brekke, anleggsleder for Alta-utbyggingen, 1979

Med en forsiktig framferd var det de stille demonstransjonene han like best. Ikke-voldsprinsippet var viktig for ham i møtet mellom demonstranter og myndighetene. Myndighetene fulgte ham tett. Det gjorde også media i de intense årene 1979-1981. Han opplevde også flere ganger å bli truet på livet. I 1983 ble Alfred Nilsen og tre andre ledere i Folkeaksjonen bøtelagt og idømt fengselstraff for oppvigleri. Kampen om Alta satte dype spor, først 20 år etter de største demonstransjonene og det endelige vedtaket om utbygging besøkte han det omstridte området og Altadammen.

«Jeg tror det fremdeles kan lykkes å stanse utbygginga, men husk det: det må være en absolutt fredelig ikke-voldsaksjon. Ikke en av oss må miste besinnelsen, ikke et eneste øyeblikk. Ingen form for vil bli tolerert. Og jeg tror jeg kjenner elverredderne så godt at jeg går til denne uvanlige dysten i full tillit til at denne brokete forsamling som her har satt seg ned foran NVEs larveføtter, skal gjennomføre oppgaven i henhold til ikke-voldsprinsippet.» Alfred Nilsen, 1981

«Alta-saken var både miljøvern og samesak, og synliggjorde konfliktene i samfunnet så sterkt at det kokte over for enkelte. I ettertid er det lett å se at saken også hadde positive ringvirkninger, først og fremst at det for mange ble en miljøpolitisk skole. Veldig mange reiste fra Alta med en helt ny innsikt i hvilke verdier det er verdt å ta vare på. Miljøsaken fikk et voldsomt løft. Det er dette vi - til en viss grad - høster fruktene av i dag, mener Nilsen.» Alfred Nilsen, 2001

Redaksjonen for Alta-utstillingen gjorde vinteren 2018 et telefonintervju med Arve Elvebakk.

Blomster, frustrasjon og uerstattelig tap

Alta-Kautokeinovassdraget ble vedtatt utbygd uten at det ble gjort noen konsekvensundersøkelser innen botanikk. Først etter vedtaket ba NVE Tromsø Museum om å finne ut hva som ville gå tapt av interessant botanikk. Arve Elvebakk, nåværende professor i botanikk ved UiT – Norges arktiske universitet, Tromsø Museum – Universitetsmuseet, ble i 1982 engasjert for å lede disse undersøkelsene.

Hvordan ble du involvert i Altasaken?

Første gang jeg hørte om reguleringsplanene var på 70-tallet. Jeg var student i Trondheim og var med på store botaniske konsekvensundersøkelser i forbindelse med vannkraftutbygginga i Kobbelv i nordre Nordland. Der var det i stor grad uinteressante og fattige granittområder som skulle bli påvirket. Da jeg flyttet til Tromsø i 1979 var Altasaken allerede godt i gang – første stridsperioden hadde begynt. Jeg var vikar i en undervisningsstilling ved universitetet. To år seinere, i 1981 etter at vedtaket var gjort, fikk Tromsø museum oppdraget med å registrere hva som ville gå tapt ved utbygginga. Da vikariatet gikk ut, hadde jeg mulighet til å ta dette oppdraget og være med på undersøkelsene. Hvis jeg husker riktig, stod det faktisk i kontrakten at prosjektet ikke skulle brukes som et argument mot utbygginga.

Så det ble ikke gjort noen botaniske undersøkelser før utbyggingsvedtaket?

Nei. Det er et stort paradoks at utbyggingsområdet langs Alta-Kautokeinovassdraget som var vanskelig tilgjengelig og botanisk sett helt ukjent, ikke ble undersøkt i det hele tatt. Berggrunn, klima, og alle de åpne rasmarkene og flomsonene er perfekte habitat for sjeldne planter.

Det samme uttalte Trondheims-botanikeren Sigmund Sivertsen i første rettssaka om utbyggingsprosjektet. Dessverre hørte retten mer på personen fra Sivertsens nabokontor. Det var Olav Gjærevoll, en glimrende botaniker og professor, men også politiker, og med tyngde som verdens første miljøvernminister. Det var nok hans rolle som politiker med politiske prioriteringer som gjorde at han, på bakgrunn av en kort helikopterbefaring, uttalte at ‘Virdnejávri er omgitt av fattig bjørkeskog i likhet med store deler av Finnmarksvidda’.

Var utbyggingsområdet dominert av ‘fattig bjørkeskog’?

Første året med undersøkelser var uten meg. De andre botanikerene, Ola Skifte og Liv Mølster, så ei stor, hvit kalkrasmark allerede fra småflyet før det landa, og sa at ‘dit skal vi først’. Det var lokaliteten med masimjelt, en totalfredet plante, kjent fra to steder i hele verden, litt sør for Masi og den nyoppdagete fra Virdneguoika-kløfta.

«Å finne masimjelten for første gang var nok samme opplevelse for oss som når en laksefisker drar i land en førti-kilos laks!» avisintervju

Hva skjedde med den berømte masimjelten?

En tredjedel av kalkskråninga ble demmet opp, og en god del planter ble borte. Jeg foreslo at det skulle settes opp et forstøtningsgjerde slik at ikke store deler av den gjenværende rasmarka skulle rase ut. Det ble gjort, og etter 10-15 år med stabilisering ble gjerdet fjernet. Masimjelt-populasjonenen eksisterer ennå og varierer en del fra år til år etter klimaforhold. Ett år ble også ganske mange planter spist opp av en bille-larve. Det er viktig at sjeldne arter har en minimums-populasjon for å tåle også uventede trusler.

Var det vanskelig å finne sjeldne arter?

Arve forteller om en spesiell episode han husker godt:
‘Norge rundt’ var der, primært for å gjøre opptak med arkeologene, og spontant ble det gjort to opptak også med oss. Det var først et intervju med meg, i bakgrunnen var den frådende elva gjennom kløfta der muren senere ble bygd. Jeg sa, som sant var, at prosjektet var en katastrofe. Sammen med NVE dro vi fire botanikerne deretter ned til damfoten. En tunell var bygd dit, men det var ikke gjort noe annet anleggsarbeid der enda. Opplegget var at NRK skulle filme oss første gang vi kom til et ukjent område. Moseeksperten fant en sjelden mose nesten med en gang - lapphøstmose.

Intervjuet ble aldri sendt. Kanskje det var et for alvorlig tema som ikke passet inn i gladsakene ‘Norge rundt’ hadde som profil. Men det kom et stillbilde på Kveldsnytt der det ble sagt at vi hadde funnet flere nye og sjeldne arter. Det var sjeldne arter overalt, men man må selvsagt ha kompetanse for å oppdage dem. Oppdemmingsområdet var kanskje det rikeste området i Norge botanisk sett.

«Lapphøstmose er en sterkt truet art. I Norge er bare fire lokaliteter kjent – minst en av de to kjente lokalitetene i Finnmark er berørt av Altautbyggingen, muligvis begge, og artens forekomst her er nå usikker.» Artsdatabanken.no

Hvordan var det å være der?

Personlig var det en stor opplevelse! Bratte skråninger med steinblokker og rasmarker overalt, også langs innsjøen Virdnejávri. Der det nå er 50 m dypt gikk vi langs elva med svarte kulper med kjempeørret, men vi hadde ikke tid å bruke de medbrakte fiskestengene, for det var sjeldne arter å finne overalt.

Er det noe du ville ha gjort annerledes?

Nord-norsk avdeling av Botanisk forening var den gang en veldig aktiv motstander mot utbygginga, og sendte ut pressemelding og skrev en lang artikkel om det som var kjent fra andre deler av vassdraget og potensialet i utbyggingsområdet. Det var mitt bidrag, jeg var dessverre ikke med på demonstrasjonene. Men jeg har lekt med tanken om at vi burde ha startet opp en undersøkelse på privat initiativ før vedtaket. Kanskje kunne vi ha kommet oss ned i kløfta et sted? Men det er så ulendt at det er uråd å gjøre undersøkelser videre uten å ha tilgang på båt. Men det var myndighetenes ansvar, og ikke vårt, å få undersøkt områder som var planlagt utbygd.

Kunne Alta-Kautokeinosaken ha endt på en annen måte?

Hvis myndighetenes eget regelverk med konsekvensundersøkelser hadde blitt fulgt den gangen, ville botanikken alene ha stoppet utbyggingsprosjektet. Helt klart. Også Gro Harlem Brundtland har senere uttalt at prosjektet var et feiltak. Denne frustrasjonen må vi dessverre leve med.

«Det er ingen tvil om at det må skaffes frem kraft hvis det ikke skal bli vanskeligheter med både bosetting og sysselsetting i denne landsdelen.» Bjartmar Gjerde, olje- og energiminister , 1979

«Nærmere blinken kommer man ikke uten mye flaks.» Erling Diesen, 1991 - Om prognosene som lå til grunnlag for søknaden fra 1978 om utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget

«Alle i regjeringen var klar over at dette var den vanskeligste saken vi hadde å håndtere.» Gro Harlem Brundtland, 1997 - Mitt liv, Gyldendal

Som nyansatt ble Sæveraas sendt av NVE til Alta. Hans oppdrag var å ivareta miljøhensyn før, under og etter utbyggingen. Sæveraas deltok på flere folkemøter og var et viktig bindeledd mellom lokalbefolkningen og NVE. Sæveraas har fulgt utbyggingen av Alta frem til 2017.

I de intense januardagene 1981 da Alta-konflikten nådde sitt høydepunkt, ble Ivar Sæveraas oppfattet som demonstrant, og forsøkt arrestert seks ganger på en dag.

«Det hjalp ikke at en jobbet med natur- og miljøspørsmål for prosjektet. NVE var den store stygge ulven!» Ivar Sæveraas, 2017

Hvorfor ble Altakonflikten så omfattende? Sæveraas oppsummerer slik:

• Saken ble behandlet uklokt fra starten av politikere og utredere
• Utredningene nådde ikke fram, lite leservennlig stoff
• Mistillit til myndighetene
• Samene burde vært med tidligere i saken, ingen tvil om rettigheter
• Naturvernere og økofilosofer så Alta som symbol på sin kamp
• Rent tekniske planer interesserer svært få, og fordelene med mer kraftproduksjon ble av mange tillagt liten vekt

«I all omtale av Altautbyggingen, har dessverre det gode og solide ingeniør- og entreprenørarbeid som ble utvist, fått liten oppmerksomhet.» Leif Ernst Karlsen, 2007

Da Leif Ernst Karlsen begynte i NVE-Statskraftverkene i 1973, stilte han med gode kunnskaper rundt kraftverkutbygging etter flere år med detaljprosjektering i Norconsult.

Han hadde dessuten opparbeidet seg god ledelsesesfaring etter å ha ledet utbygging av kraftverkene i både Leirdøla og i Kjela.

Karlsen jobbet med Alta kraftverk fra da de første planene ble lagt fram, til dammen sto ferdig i 1987.
Selv om han hadde kontorplass ved NVEs hovedkontor på Majorstua, deltok han ofte på byggemøter og befaringer i Alta.

Til tross for at Alta-utbyggingen var et omfattende og utfordrende prosjekt med mange involverte,
ble det gjennomført innenfor planlagt tidsramme.

«Aldri har miljøvern, i videste forstand, fått så mye oppmerksomhet ved et norsk vannkraftprosjekt som ved Alta. Protestene og aksjonene mot prosjektet ble kjent langt utover landets grenser. På den annen side har neppe noe annet norsk kraftverk hatt et så omfattende og kostbart opplegg for å imøtekomme, så langt det er mulig, de forskjellige miljøhensyn. Hele 7,5 % av de totale kostnadene gikk til miljøtiltak.» Leif Ernst Karlsen, 2007

Magnhild og Gunnar Aarnstein i samtale med redaksjonen for Alta-utstillingen, sommer 2017.

Hvorfor deltok i dere i kampen mot Alta?

«Fordi dette var større enn oss.» Aarstein, 2017

Eira tok gjerne de store ord i sin munn:

«Kjære landsmenn, vår konge, Stortinget og regjering, ombestem dere før det skjer en stor katastrofe for vårt land. Stopp NVEs rasering av guds jord.» Mikkel Eira - udatert appell

Sametingspresidenten uttrykte følgende takk etter Eiras død:

«På vegne av Sametinget og det samiske folk takker jeg Mikkel Eira for hans innsats for den samiske sak. Det idealistiske arbeid Eira og andre sameaktivister gjorde [...] , har hatt uvurderlig betydning for utviklingen av det samiske samfunn.» Egil Olli, sametingspresident , 2009

Norunn Grande forteller sin historie fra Alta-kampen i e-postkorrespondanse med redaksjonen for Altaprosjektet, vinter 2018.

- Hva motiverte deg til å demonstrere?

Jeg var opprørt over hvordan lokalbefolkningen og samene ble overkjørt av sentrale myndigheter.

«For meg var dette et spørsmål om demokratiske rettigheter for de som må leve med konsekvensene.» Norunn Grande, 2018

Å bygge en stor dam i sårbar natur midt i det samiske kjerneområde så jeg som en provokasjon mot alle de som var imot utbygging.

I mai 1979 var jeg med på et stort folkemøte om Altasaken i Chateau Neuf i Oslo. Tore Bongos appell talte direkte til meg. Han snakket om hva Altaelva betyr for de som bor der, for reindrifta, laksefisket og friluftslivet. At kommunestyrene og de samiske organisasjonene var sterkt imot utbygging brydde ikke Stortinget seg om. Utbyggingsmotstanderne hadde prøvd alt. Sivil ulydighet var neste skritt og de trengte hjelp. Før møtet var jeg skeptisk til at jeg som søring skulle reise til Finnmark for å demonstrere. Men jeg ble overbevist og var fast bestemt på å reise etter å ha fått en direkte invitasjon. Sommerferien ble utsatt og jeg haika til Alta i begynnelsen av september 1979. De neste årene reiste jeg flere ganger til Alta for å demonstrere og engasjerte meg også lokalt på Ås og i Osloavdelingen av Folkeaksjonen mot utbygging av Alta–Kautokeinovassdraget.

- Hva har det betydd for deg i ettertid?

Jeg fikk venner for livet, lærte mye om miljøvern og samiske rettigheter, om politikk og påvirkning, om folkelig engasjement og sivil motstand. Den beste læretida en kan tenke seg for en som ville lære mer om hvordan samfunn og stat fungerer. Og jeg fikk stor respekt for de som engasjerte seg lokalt, helt vanlige samfunnsborgere, som viste sivilt mot. Familier satte seg i stor gjeld og sto opp for det de trodde på. Det gjorde inntrykk, og jeg fikk tro på at folk tar ansvar når det er viktige verdier som står på spill.

Så lærte jeg mye om meg selv, min egen sårbarhet og styrke. Hvor sterk, utholdende og uredd jeg kan være når jeg kjemper for noe viktig som vi står sammen om. Da vi innså at slaget var tap,t kom en tung tid. Jeg følte avmakt, ble deprimert og mistet troen på politikere og hele systemet.

«Det var som om alt var et spill og at utbygginga ble gjennomført som en maktdemonstrasjon kun fordi det hadde gått prestisje i saken.» Norunn Grande

Elva ble bygd ut, men kampen vi førte bidro til større bevissthet om samiske rettigheter og vassdragsvern. Sametinget kom på plass og mange elver har blitt reddet etterpå. Altautbygginga ble også redusert i omfang som følge av demonstrasjonene. I ettertid er jeg takknemlig for at jeg fikk være med på den største sivil ulydighetsaksjonen i norsk historie. Selv om vi tapte kampen om elva, har vi vunnet mye. Som fredsarbeider har jeg en viktig erfaring. Jeg har opplevd den mobiliserende kraften sivil ulydighet har og sett hvordan sivil motstand kan bidra til folkeopplysning og til å styrke demokratiet når mange engasjerer seg.

- Hvordan opplevde du å være der?

Da jeg kom til Stilla i 1979 kjente jeg ingen, men ble med en gang inkludert i et fellesskap. Vi bodde i lavvo, kokte mat på bålet og organiserte vakter på anleggsveien. Ingen anleggsmaskin skulle passere 0-punktet. Vi var dedikerte med stor tro på at vi kjempet for noe viktig. Det var fantastisk og jeg elsket å bo på vidda i lavvo og ha samtaler rundt leirbålet. Jeg var ung, i begynnelsen av 20-åra, og var del av et fellesskap av voksne og unge som kjempet for samme sak og ville hverandre vel. Det var stort. Vi skapte historie og visste at det var det vi gjorde. Mye annet i livet ble underordnet og jeg kunne nok virke litt ekstrem på andre, men jeg fikk mye støtte fra familie og venner. I kollektivet i Oslo sydde de trekk til å ha utenpå soveposene for at vi skulle klare oss i vinterkulda. I Roma malte mor bilde av Altaelva til meg, som en oppmuntring. Men jeg opplevde også motstand, ble hengt ut i lokalavisa for å drive politisk indoktrinering i skolen og en slektning mente jeg gjorde skam på familien.

«Jeg trivdes godt i lenkegjengen. Å gjøre sivil motstand føltes riktig og var en fysisk måte å påvirke på. Vi holdt ikkevolds-prinsipper høyt og hadde gode ledere som vi var lojale mot.» Norunn Grande, 2018

Det var til tider fysisk krevende med aksjoner vinterstid på Finnmarksvidda. D-dagen i Stilla 14. januar 1981 var mest dramatisk. I ti dager bodde vi i leiren og jobbet hardt for å livberge oss i sterk kulde. Da D-dagen kom satt jeg i det tredje lenketeltet med spesiallaget klave som skulle være umulig å klippe over. Politiet skar løs med skjærebrennere. Den skarpe lyden og lyset skar gjennom marg og bein. Det var smertefullt selv om jeg ikke ble fysisk skadet. Vi var de siste som ble fraktet ned og det føltes som om alt håp var ute. Senere gikk vi inn i anleggsområdet på ski om natta i forsvinningsdrakter, lenka oss til maskiner og ble fraktet ned av politiet, de såkalte nålestikkaksjonene. De pågikk helt til Folkeaksjonen besluttet å legge ned arbeidet i 1982. Da var jeg sliten og motløs.

«Nå er jeg stolt og glad for det unike fellesskapet vi hadde og for sporene vi har satt for alltid.» Norunn Grande

Oddny Furunes Gumaers egen beretning fra 2018 om hvordan hun opplevde Alta-konflikten og hvordan den har påvirket hennes liv.

«Det var min første store, politiske kamp og jeg var 13. Det var første gang jeg forsto at noe stort var på spill og at jeg kunne påvirke utfallet.» Oddny Furunes Gumaer, 2018

Naturen, hadde jeg lært, måtte vi ta vare på. Naturen var en gave. Naturen var fristedet mitt, der foreldrene mine tok seg tid, der det virket som alle var glade, der vi la ut granbar og spiste nistepakken vår, der jeg sjelden hørte krangel, men latter og gode stemmer. Man kunne vel ikke ofre naturen for mer komfort? Man skulle vel ikke ødelegge det vakre for å skape det menneskene trengte for å leve sine travle liv? De livene som tok dem bort fra naturen og stillheten? Skulle man ta ei elv og legge den i rør slik at man ikke lenger skulle høre dens sang? Skulle vi sitte ved en oversvømt dal og nyte menneskeskapt landskap? Slik galskap kunne jeg ikke godta.

Samene var de marginaliserte. Jeg kjente ikke til ordet marginalisert den gangen, men i hodet mitt så jeg på samene som mennesker som tapte retten til det som egentlig var deres. Rettferdighetssansen inni meg våknet og jeg følte at jeg måtte ta deres side. Slik var det alltid. Når noen var svake, undertrykte eller var behandlet dårlig, følte jeg at det var mitt ansvar å redde dem. Derfor tenkte jeg at det burde vel være mulig for meg å være med og redde samene også.

«Elektrisitet framsto som et onde. Jeg forsto ikke den gangen omfanget av et strømløst samfunn. I min enkle ideologi ville mennesker bli lykkeligere med et enklere liv. Med all elektrisiteten over alt fikk vi ikke tid til alle de gode verdiene. Tenkte jeg. Den gangen.» Oddny Furunes Gumaer, 2018

Så var det samholdet mellom demonstrantene og kampånden som tiltrakk meg. Tenk å stå sammen om noe så viktig som kampen om naturen og for de undertrykte! Jeg kjente noe røre seg inni meg da jeg tenkte på det. Aldri hadde jeg beundret noen så mye som de som lenket seg fast foran bulldosere, politi og politikere. Ingen popstjerne kunne komme i nærheten av disse menn og kvinner kledd i samekofter, ullgensere og anorakker.

Jeg gjorde vel egentlig ikke så mye for å få min stemme hørt. Det innser jeg nå. Det viktigste skjedde nok inni meg. Jeg våknet. Jeg forsto at jeg kunne ha innflytelse. Jeg oppdaget at de som ledet landet muligens ledet feil. Jeg skjønte at ikke alle hadde en like enkel oppfatning av hva som var riktig og galt som meg. Sakte begynte det å demre for meg at verden var et sted der de svake for det meste tapte og de mektige vant. Jeg forsto at om jeg ikke engasjerte meg, kunne jeg heller ikke klage over andre som ikke gjorde det.

Jeg husker det gikk innover meg. Jeg var bekymret. Verdiene som kom til å forsvinne kunne vi aldri få tilbake tenkte jeg på kveldene da jeg lå i senga mi og var litt redd for hvor verden gikk. Jeg klarte ikke å forstå hvorfor politikere og NVE ansatte kunne velge å gjøre noe som var så åpenbart feil. Den eneste forklaringen måtte være at de satte makt og prestisje foran rettferdighet. Jeg kunne ikke finne et bedre svar.

Jeg tapte kampen. Mine helter tapte. Samene tapte. Naturen tapte. Jeg var så skuffet den gangen. Men selv om det var vanskelig å godta tapet, hadde jeg fått smaken på noe som var meningsfylt. Jeg hadde forstått at jeg kunne påvirke. Jeg oppdaget at det var flere kamper å kjempe. Jeg kunne aldri mer stå på sidelinjen. Samvittigheten min ville ikke tillate det. Så jeg begynte å kjempe for kvinners rettigheter i Afghanistan, for en verden uten atomvåpen, for samvittighetsfanger og for ungdoms rett til gratis skoleskyss. Jeg kjempet for naturen og for de sultrammede, for kvinner som ble voldtatt og menn som arbeidet som slaver.

Diplomatisk kunne man ikke kalle meg den gangen. Ikke spesielt moden eller kunnskapsrik heller. Det er man ofte ikke når man er ung og tror at det meste har enkle løsninger. Jeg kan av og til bli litt flau over noen av argumentene og handlingene mine. Likevel tillater jeg meg selv å beundre den unge meg litt. Engasjementet var ekte, og gløden var varm. Ønsket om å kjempe for det som var sant og mot det som var urettferdig var oppriktig. Etter hvert forsto jeg at ikke alt var svart og hvitt. Jeg ble litt rundere i kantene og kunne finne motstandernes argumenter både riktige og interessante. Men lidenskapen har aldri forsvunnet. Når mennesker behandles dårlig og når naturen forvaltes skjødesløst blir jeg stadig like arg.

Det var denne lidenskapen som ledet meg til å starte en hjelpeorganisasjon i en alder av 28 år. Da jeg ble introdusert til flyktninger på flukt fra et brutalt militærregime i Myanmar var det umulig å ikke la seg engasjere. Den gangen var det også min egen samvittighet som utfordret meg. “Hva er gjør jeg når jeg blir konfrontert med nød på dette nivået?” undret jeg og ga bort mine siste slanter. Så ble pengene mine multiplisert når andre også begynte å gi. Det ene barnet som først fikk hjelp ble til en kvart million mennesker hvert år.

Den gangen i 1980 forsto jeg at jeg hadde et ansvar. Det ble min plikt å engasjere meg. Jeg forsto at jeg kunne ikke pålegge andre å gjøre noe jeg ikke selv var villig til å gjøre først. Dette har jeg fortsatt å tro.

«Mine kamper mot urettferdighet har alltid handlet om at jeg selv må være villig til å være svaret på et problem. Det startet med kampen om Alta-Kautokeino vassdraget.» Oddny Furunes Gumaer, 2018

«For en sosialdemokrat å sette navnet sitt på mandat for tidens største politiinnsats mot streikende mennesker, det er vondt, for å si det pent. Jeg ville ikke unne min verste fiende å måtte ta et sånt valg, men det var nødvendig.» Odvar Nordli, 2005

Per Flatberg var en helt sentral aktør i Alta-konflikten og meget personlig engasjert.

«For meg var det et etisk spørsmål. Jeg kunne bare ikke la være med tanke på etterkommere og alt jeg står for. Jeg kunne ikke la være å dra til Alta.» Per Flatberg, 2016

«Jeg var ganske utslitt. Jeg er sikker på at mange fikk en knekk av Alta-konflikten, og mistet alle illusjoner om at det var mulig å stå imot myndighetene.» Per Flatberg, 2013

Redaksjonen for Alta-utstillingen gjorde vinteren 2018 et telefonintervju med Per Tømmeraas.

Når nebb og klør blir neglisjert

Jeg startet med private rovfuglundersøkelser på Finnmarksvidda i 1966. Da holdt jeg til i Kautokeinotrakten og studerte jaktfalk. Hit reiste jeg hver sommer og konsentrerte meg om falkens hekkebiologi. Dette er en fascinerende art. Tenk, den kan ligge på egg i april når temperaturen går ned mot -30! Man visste svært lite om levesettet til arten på denne tiden. Det var utrolig spennende å være den første i verden som fikk innblikk i jaktfalkens spesielle biologi.

Jeg og teamet mitt hadde jobbet 8 år i området da vi i 1974 fikk et oppdrag fra departementet om å foreta en registrering av fuglefaunaen i det planlagte utbyggingsområdet fra Sandia til Masi. Det er i dette berglendte området av vassdraget man finner de største og høyeste formasjonene der rovfuglene trives særlig godt, og har sine faste hekkeplasser. Den omliggende vidda har et relativt flatt terreng, og tjener som jaktområde for de samme artene. Vår sommertur gav resultater og vi påviste en fantastisk rovfuglfauna, faktisk den tetteste bestanden som noen gang var registrert i Norge! Vi var veldig henrykt over dette. Derfor ble skuffelsen tilsvarende stor da vi året etter ble skiftet ut med et nytt mannskap som ikke hadde tilsvarende felterfaring som oss. Dette viste seg å ha store og avgjørende konsekvenser da stortingsproposisjonen ble lagt fram. Her ble det konkludert med at det ikke var noen konsentrasjon av klippehekkende rovfugl i området. Og 13 observerte andearter ble til en fattig fauna knyttet til strand og vann.

Disse påstandene bygget bare på Brekke og Selboe sine utsagn, forskerne som ble engasjert året etter oss. De var mest interessert i å nedskalere områdets betydning og viste til en triviell fuglefauna med vid lokal og regional utbredelse. Selv med et takseringsfelt rett under et kongeørnreir, fant de det ikke! Det var bare arbeidet deres som ble lagt til grunn for de ornitologiske vurderingene forut for utbygningen. Fra mitt synspunkt så deres rapport ut som et bestillingsverk. NVE hadde tre studier som bakgrunnsmateriale, men min rapport ble ikke nevnt. Den ble rett og slett lagt til side i en skuff så den ikke skulle komme offentligheten for øre og øyne. Jeg husker ikke eksakt, men vi fikk et par tusenlapper for dette arbeidet. For denne summen skulle vi reise opp fra Trøndelag, betale båtleie og husvære osv. Til sammenligning fikk forskerne som stod for den famøse rapporten kr. 32.000. For oss var det ikke pengene som gjaldt, vi var genuint interessert i ornitologien og arbeidet av ren idealisme. Vi var der en måned og gjennomførte vår første registrering der alle fuglearter var med.

«Den (studien) ble rett og slett lagt til side i en skuff så den ikke skulle komme offentligheten for øre og øyne.» Per Johan Tømmeraas, zoolog

For å finne de sjeldne rovfuglene måtte vi ty til ulike strategier og tolke ulike sportegn. Vi brukte mye tid til speiding med teleskop, hadde lyttestasjoner og så etter ferske kvistbrekk, dun og spyfluer i de mange kvistreirene. Dette var noe som kunne indikere at byggverkene var bebodd. Et annet knep var å oppspore reirene til kråkefuglene før løvverket kom og skjulte dem om våren. Dette lettet kartleggingen av falkene som ikke bygger egne reir, men snylter på byggverkene til åtselfuglene. Dvergfalken foretrekker helst gamle kråkereir og jaktfalken er avhengig av ravnen. Dessuten velger gråtrosten mange ganger dvergfalken som nabo for å oppnå beskyttelse mot kråka. Slike gråtrostkolonier kunne altså indikere at området gjemte en dvergfalkboplass. Som dere skjønner var det en vanskelig og arbeidskrevende oppgave å kartlegge totalbestanden av rovfugl i det 53 km store og ulendte området. Det holdt ikke bare å være på utkikk etter selve fuglen, da metodikken vår bygget på erfaringer fra årelange feltstudier, noe man ikke kunne lese seg til i tradisjonelle fagbøker.

I 1982 ble jeg ansatt for å lede konsekvensundersøkelsene som skulle foregå under og etter utbyggingen. For meg så det ut som dette ble gjort for å få kontroll på en brysom person som hadde kritisert forundersøkelsene og vitnet i tilhørende rettsaker.

Men én ting hadde de glemt, det stod ingen ting om at selve kontraktinnholdet var fortrolig. Jeg ble aldri intervjuet om saken i norsk TV, men svensk TV laget et innslag, og da uttalte jeg meg om denne merkelige klausulen.

«I kontrakten min stod det at jeg hadde lov til å uttale meg om faktiske forhold, men ikke om konsekvensene av utbyggingen!» Per Johan Tømmeraas, zoolog

Jeg fikk en jobb som gikk over mange år og fikk anledning til å perfeksjonere meg innen rovfuglforskningen. Problemet var den mangelfulle forundersøkelsen som vanskeliggjorde en sikker vurdering av effekten av det store naturinngrepet. Mange kunne nok oppfatte at jeg på denne måten gikk «fiendens» ærend. Men med min lange fartstid på Finnmarksvidda, syntes jeg likevel at jeg var den best kvalifiserte og riktige mann til å lede dette arbeidet. Saken handlet jo ikke om min person, men om den unike naturen, noe av det ypperste i landssammenheng som skulle utbygges.

Hva tenkte du første gang du fikk høre om NVE-planene?

Jeg kunne ikke skjønne at det gikk an å tenke på å legge samebygda Masi under vann, og samtidig ødelegge noe av det fineste av natur vi hadde her i landet. Vi levde jo ganske godt i Norge, og det var feil å framstille det som en krisesituasjon da det snart skulle bli mangel på elektrisk kraft i Nord-Norge. De forsøkte å kjøpe samene ved å gi dem ei bru over elva og ved å bygge en ny kraftlinje opp til Masi. For meg virket det som smøring hele greia. Det var jo litt rart at vi som arbeidet der oppe i mange år, så gatelysene i samebygda stå og brenne på sankthansaften i midnattssola. Det var nok ikke alt som hang på greip.

Hvilke opplevelser og situasjoner har gjort spesielt inntrykk på deg i denne saken?

En gang jeg arbeidet i nedre delen av undersøkelsesområdet fikk jeg plutselig en hastebeskjed om å lage en skriftlig uttalelse om valg av linjetrasé på vestsiden av Virdnejávri. Vi hadde planlagt å starte dit opp uken etter og ønsket å se på forholdene på stedet før jeg kom med uttalelsen. Svaret var at det hastet slik at det ikke lot seg gjøre. Stor var overraskelsen da vi kom opp til innsjøen og fikk se at traséen allerede var hogd året før. Dette skremte meg veldig. Det var ikke full åpenhet, for ikke å si redelighet, i saksgangen og beslutningsapparatet.

En annen skuffelse var professor Gjærevolls uttalelse om at det ikke fantes spesielle interessante floraelementer ved Virdnejávri. Han stod høyt i kurs som en av mine flinkeste lærere under biologistudiet. Sommeren 1974 kunne man lese i lokalavisen i Alta at botanikkprofessoren hadde foretatt undersøkelser i det kommende reguleringsområdet. Der oppe var det ikke radiodekning, og vi måtte opp i høyden for å høre på radio. Jeg husker godt denne søndagen da det var VM-finale i fotball som vi ønsket å få med oss. Oppe fra en åskam overvåket vi et sjøfly som landet i innsjøen, og så noen personer ro inn mot land. Flyet ble værende der til utpå ettermiddagen. Da hørte vi igjen kraftig motordur før det tok av. Senere hevdet Gjærevoll å ha gått til fots og botanisert rundt vannet, noe som var umulig på grunn av mange stupbratte berg og farlige stryk i begge ender av vannet. Dette vitnet jeg om i Høyesterett.

En annet minne som gjorde sterkt inntrykk på meg var å se en rabbe nord for dagens kraftverk, der bulldoserne hadde skrapet av det øverste torvlaget. Etter istiden gikk sjøen hit opp, og her lå steinalderfolkenes bålplasser på rekke og rad. Arkeologene fikk bare 3 uker på seg for å gjøre sine undersøkelser før anleggsmaskinene igjen ble satt i gang og utraderte disse fornminnene.

Jeg fikk det rådet ikke å delta i demonstrasjonene mot utbyggingen. For da ble jeg part i saken, og de ville ha forkastet det arbeidet vi hadde gjort. Man skulle være redelig. Integritet er viktig!

«... men i Alta-saken tillegges alt en helt unormal dimensjon.» Sigmund Larsen, 1981

«Striden om Alta førte til en svært urolig tid som tappet på kreftene. Men det var også en god tid. For det første virket striden samlende på etaten, og for det andre fikk vi langt større ro rundt våre utbygginger gjennom den enstemmige dom i Høyesterett. Tidligere ble både jeg og etaten utsatt for mye usaklig kritikk. Det ble det stort sett slutt på etter dommen. Men det er klart at det likevel var en ubehagelig tid.» Sigmund Larsen, generaldirektør , 1987

«Mange av de påstandene om konsekvensene av Alta-utbyggingen har vært så merkelige og fantastiske at vi i NVE-Statskraftverkene nå nekter å tro at det er det anlegget vi arbeider med ...» Sigurd Aalefjær, direktør , 1981

«Selv om vi tapte kampen om Alta-utbyggingen, føltes det også som en seier. For første gang kom nemlig spørsmålet om samiske rettigheter opp på et nivå over byråsjefene. Mange var kunnskapsløse i departementet den gang og lurte på om samene var et eget folk.» Tore Bongo, 2005