Saken og konfliktene

Det var noen problemer rett etter driften av kraftverket var satt i gang. Raske fall i vannføringen strandet fisk. Endringer i vannføring, vanntemperatur og isforhold påvirket overlevelsen til laksen, og da særlig i tiden fra egg til smolt. Regulanten har gjort endringer i reguleringsregimet og prøver å skape så gode forhold som mulig i elva.

Grundige undersøkelser i vassdraget har vært utført siden 1981. I tiden under og like etter bygging av dammen var tettheten av lakseunger i området nedenfor, Sautso, nedadgående. Først i 2001 var ungfisktettheten sammenliknbar med tiden før utbygging i dette området. Men fremdeles er vinteroverlevelsen til lakseungene dårligere i Sautso enn i resten av elva. Redusert isdekke, som følge av reguleringen, kan være årsaken til dette.

Fiske praktiseres annerledes i dag enn på 1970- og 80-tallet. Flere av fiskene som blir tatt blir satt tilbake, en fang- og slippraksis. Dette fører til at flere laks gyter, noe som gir flere laksunger. Fangsten i Altaelva synes totalt sett ikke å ha blitt redusert etter kraftutbyggingen. Igjen er det området like nedenfor dammen som peker seg ut. Her blir det fremdeles tatt en mindre andel storlaks, altså laks over fire kilo, enn før utbygging.

Til tross for at forholdene for laksen er noe endret er det fremdeles en storvokst laksestamme i Altaelva og det er fremdeles et populært reisemål for sportsfiskere – deriblant kongen.

I dag er det genetisk innkryssing av oppdrettslaks i den naturlige laksestammen som er den største trusselen.

Altasaken var en bekreftelse for MD at verneinteressene bare unntaksvis fikk gjennomslag i konkrete konsesjonssaker. «Bit for bit» behandling av vassdrag måtte unngås, men MD hadde svake virkemidler på dette feltet på den tid. Rett nok hadde de allerede fått til et samarbeide innen forurensning. Her var saksområdet overført fra OED og NVE til MD og Statens forurensningstilsyn. MDs mål var god inngripen i verneplanen og få utarbeidet en samlet landsplan for den gjenstående vannkraftutbyggingen hvor de aktuelle prosjektene ble rangert ut fra konflikt og kraftverksøkonomi.

Regjeringen åpnet for utarbeidelse av en slik nasjonal plan med energimeldingen i 1979. Stortinget hadde videre en rekke store vassdragssaker til behandling utover i 1980-årene ikke minst innenfor verneplanen, vedtatt i 1980 og 1986. Stortinget vedtok oppdatering av planen i 1988 og 1993. Samlet plan ble en suksess. Den dempet i sterk grad konfliktene i de seinere utbyggingssakene sammenlignet med sakene som ble fremmet i de konfliktfylte 1970-årene.

Etter behandlingen i Stortinget av energimeldingen i 2016 er Samlet plan for vassdrag som forvaltningsverktøy avviklet. Dette må sees i sammenheng med at det generelle kunnskapsgrunnlaget om miljøforholdene i vassdrag er blitt betydelig forbedret siden opprettelsen av planen, blant annet gjennom arbeidet med regionale vannforvaltningsplaner etter vanndirektivet.

Mennesket er som naturvesen førprogrammert til å først og fremst tenke på seg selv og vår stamme. Det er greit så lenge vi har mat på bordet og varme i husene. Når de viktigste behovene er dekket, først da kan vi unne oss luksusen å tenke prinsipielt omkring naturvern.

At naturen har en egenverdi, uavhengig av menneskets behov - det er ganske nye tanker. Da Altasaken pågikk, var naturvernidéen kun et minutt i den lange tidslinjen som viser forholdet mellom natur og menneske.

Før og under Altasaken handlet naturvernet mest om lokal forurensing, vern av begrensede naturområder og enkeltarter. Trusselbildet for miljøet er et helt annet i 2018. Det biologiske mangfoldet er i rask tilbakegang. Sammen med klimakrisen har vi et atskillig mer alvorlig scenario.

Samtidig har energisituasjonen endret seg. Norge har et energioverskudd – i stor grad basert på fornybar energi: Vannkraften er kanskje da frikjent? Og har nasjonale og globale CO2-utslipp helt overtatt som skurken? Hensynet til miljøet burde kanskje tilsi at vi makter å ha to tanker i hodet samtidig.

Da var flere sjeldne planter som ble funnet. I tillegg til masimjelt fant botanikerne også finnmarksjonsokblom, kveinhavre, grårublom, finnmarksløvetann og brudelys. Det ble også funnet en ny art for Norge, bregnen finntelg, men den ble først artsbestemt i 1986 på herbariemateriale.

I 2009 ble det gjort en ekstra innsats for å prøve å lokalisere flere av de sjeldne plantene da man visste lite om dem. Da fant man at

• Mesteparten av kveinhavre og finnmarksjonsokblom gikk tapt. Kun én forekomst av kveinhavre og finnmarksjonsokblom er funnet over høyeste regulerte vannstand i Alta-Kautokeinovassdraget.
• Brudelys har gått tapt og forekomsten av finnmarksløvetann er uviss.
• Bregnen finntelg ble gjenfunnet og den ble dokumentert på tre nye lokaliteter.
• Gråurblom har fremdeles til dels store forekomster langs den neddemte dalen, og neddemmingen har således ikke hatt en dramatisk effekt på bestandsutviklingen.

Selv om mye av kløfta fra Virdeguoika ble demt ned, er området fremdeles en viktig naturtype. En rekke sjeldne og rødlistede planter er å finne her. Etter undersøkelsene på 1980-tallet ble det hevdet at området huset Norges største konsentrasjon av sjeldne arter. Kanskje det fremdeles er slik?

Man kan også si at samenes rolle i Alta-konflikten betød enormt mye for omfanget og utfallet av saken. Uten urfolks engasjement og koblingen til urfolks rettigheter, hadde saken da forblitt en begrenset miljøkamp? Den internasjonale oppmerksomheten steg raskt etter sultestreiken foran Stortinget i 1979. For eksempel sendte Willy Brandt, tidligere tysk kansler, brev til den norske regjeringen. Han var bekymret for urfolks rettigheter i denne saken.

Samisk kulturliv, samiske lærebøker, samiske institusjoner: 1970-tallet innebar en ny giv for den samiske identiteten. Spør man aktørene i miljøbevegelsen, vil nok de fleste være skuffet over utfallet i Alta-saken. For samebevegelsen var det ikke like entydig. Takket være at Alta-saken førte til en enorm oppmerksomhet, ble denne etniske minoriteten mer synlig i storsamfunnet. Opprettelsen av mer formelle institusjoner som Samerettsutvalget, Sameloven og Sametinget på 1980-tallet var nok i stor grad resultat av Alta-konflikten. En grunnlovsparagraf om samisk språk, kultur og samfunn kom også på plass i 1988.

I senere behandling av vannkraftsaker har samiske interesser vært en viktig faktor. Det er lett å tenke at Alta-saken var utslagsgivende for dette. Men det er sannsynligvis mer korrekt å peke på at Alta var del av en prosess som hadde foregått lenge. Det er likevel et faktum at samenes rettigheter ble en av hovedtemaene. Dette hadde ikke skjedd før i utbyggingssaker.

Bestemmelser om konsekvensutredninger ble innført i Norge i 1990 og er siden den gang utviklet spesielt når det gjelder reindrift. Vi har gjennom erfaringer fra tidligere saker fått en rekke styrende dokumenter, veiledere og retningslinjer for å ivareta samiske hensyn på best mulig måte. Ikke minst har opprettelsen av Sametinget gjort at man har fått på plass bedre rutiner og forståelse for ulike samiske synspunkt. I 2005 inngikk Sametinget og statlige myndigheter en såkalt konsultasjonsavtale, der man punkt for punkt gikk inn i forpliktelser for å ta hensyn til samiske rettigheter. NVE og Sametinget har utviklet og «spisset» denne avtalen mot NVEs saksbehandling og laget en tilleggsavtale om konsultasjoner.

Dette har ført til at man for eksempel i behandling av ny 420 kV kraftledning mellom Balsfjord og Hammerfest konsulterte hele 21 reinbeitedistrikt, i tillegg til Sametinget.

Kunnskap om lokale forhold avgjørende

Lokal og generell kunnskap om vassdragsøkologien er nøkkelen for å kunne fastsette gode vilkår og konsekvensreduserende tiltak, hvis utbygging blir vedtatt. Pålegg om minstevannføring er et av de beste miljøvilkår som kan gis. Her er det viktig å fastsette størrelse og tidsperiode samt eventuelle større eller mindre vannutslipp fra magasinet under spesielle forhold. Driftsplanen som vedtas blir nå styrende for elvas framtidige utvikling under de nye ikke-naturgitte forholdene.

Etter at tillatelse ble gitt i 1987, ble det samtidig bestemt Alta kraftverk i første omgang skulle driftes etter et midlertidig plan. Dette ble gjort for å innhente kunnskap, og for å utvikle en driftsstrategi som på best mulig ivaretok laksens miljø i elva. Først i 2010 ble et varig driftsplan for kraftverket vedtatt av regjeringen. I dette lange tidsrommet ble det gjennomført et utfordrende og krevende – ikke minst forskningsmessig – unikt prosjekt. Det ga økt kompetanse på alle nivåer lokalt, regionalt og nasjonalt. Ved hjelp av et eget råd bygget prosjektet opp en god dialog og tillit både lokalt og sentralt mellom de ulike aktørene.

Hovedutfordringen i Altaelva var å finne en driftsstrategi som hindret at store deler av lakseyngelen i øvre del av elva døde før de ble smolt og kunne vandre ut i havet. FoU-prosjekter antydet at årsaken var redusert isdekke på strekninger i elvas nedre del. Ved byggingen av kraftverket ble det opprinnelig bygget to vanninntak i forskjellige høyder i magasinet. Dette ble gjort for å kunne sikre elva gunstig høy sommertemperatur nedenfor kraftverket. Ved å bruke dette nå vintertid viste det seg at dette bedret forholdene for islegging. En omløpsventil til det ene aggregatet ble også bygget for å sørge for stødig drift ved uforutsett stans. På denne måten unngikk man at fiskeyngel strandet og omkom.

For å finne gode miljøløsninger og for å minimalisere virkningene av inngrepene en regulering forårsaker, er det viktig å koble sammen de økologiske og vassdragstekniske fagområdene. Selv om generell kunnskap på feltet er viktig, viser erfaringene at det enkelte vassdragets lokale regime alltid spiller en viktig rolle.

Alta kraftverk består av kraftstasjon i fjell, vannveier, Virdnejávri dam og magasin samt Sautso transformatorstasjon og ledninger om bringer kraften ut på sentralnettet gjennom Finnmark.

Selve kraftverket ligger 2 km nedenfor dammen og inntaksmagasinet. Ved fullt magasin står vannstanden 15 meter høyere enn normalvannstanden før reguleringen. En 5 km lang tunnel fra inntaksmagasinet fører vannet til stasjonen med en fallhøyde på 185 meter. Fra kraftstasjonen ledes vannet tilbake til elva gjennom en utløpstunnel. En 900 meter lang adkomsttunnel leder inn til stasjonen.

De første 20 driftsårene ble kablene fra generatorene koblet over på luftledninger i et koblingshus, eller såkalt muffehus, som ligger i skogssiden ovenfor kraftverket. Luftledningene på 132 kV gikk til Alta og Lakselv. Den 300 m lange tunnelen, eller kabelsjakten, går i 45 graders stigning opp til muffehuset. I 2007 ble det satt inn transformatorer i muffehuset for å kunne transformere spenningen ned i forbindelse med en ny 66 kV-ledning fra kraftverket til Kautokeino. Under ombyggingen ble også en 22 kV-ledning til Masi ført gjennom Sautso trafo.

En kan ikke si at Alta-saken hadde direkte konsekvens for de store endringene som skjedde med organiasjonen utover på 1980-tallet. Men saken påvirket muligens indirekte utviklingen. Flere hadde stilt spørsmålstegn ved NVEs mange roller.

Omfattende omorganisering

I 1986 gikk NVE gjennom en storstilt omorganisering. Statkraftverkene ble skilt ut som frittstående forvaltningsbedrift. Det førte til at antall ansatte i NVE gikk ned fra 4000 til 380 og navnet skiftet til Norges vassdrags- og energiverk.

Spørsmål om utskillelse av Statskraftverkene fra NVE var tatt opp i 1969 som i 1975, begge ganger i forbindelse med en energimelding. Dette skjedde også nå, selv om mye talte for at det var fordeler med et samlet NVE utover i 1980-årene. Men Miljøverndepartementet og Finansdepartementet gjorde imidlertid felles sak på grunnlag av argumentet om ”bukken og havresekken”. Statskraftverkene selv hadde også behov for større grad av selvstendighet enn det direktoratsformen ga.

Statskraftverkene – nå Statkraft – ble en frittstående forvaltningsbedrift med eget styre, underlagt Olje- og energidepartementet. Statkraft skulle ta seg av planlegging, bygging og drift av statens kraftverk og kraftoverføringsanlegg. NVEs arbeid med kraftverk ble begrenset til funksjonen som konsesjons- og tilsynsmyndighet.

Nye NVE satt da igjen med Energi- og Vassdragsdirektoratene samt en administrasjonsavdeling. Hovedstyret ble erstattet av et regjeringsoppnevnt råd. Dette rådet ble avviklet i 1995.

NVE har siden vært igjennom flere omorganiseringer mellom 1995 og frem til i dag.

Dagens NVE

• NVE har ansvaret for å forvalte landets vann- og energiressurser. Organisasjonen skal sørge for sikker strømforsyning og å bedre samfunnets evne til å håndtere flom- og skredfare.
• NVE er nasjonal faginstitusjon for hydrologi. Forskning og internasjonalt utviklingssamarbeid er også et viktig arbeidsområde og vi har ansvar for å bidra til å bevare og formidle norsk vassdrags- og energihistorie.
• NVE har hovedkontor i Oslo og fem regionkontorer rundt i landet. I tillegg har NVE ansvar for fjellskredovervåkingen i Stranda og Kåfjord.

Det ble tatt dårlig imot i NVE at statsminister Gro Harlem Brundtland i 1990 uttalte at Alta-utbyggingen var unødvendig, sett i ettertid. Så hun helt bort i fra det grunnleggende prinsippet bak norsk kraftverksutbygging? NVE utførte jo samfunnsoppdraget det var pålagt. Dessuten kom uttalelsen fra statsministeren et år med rekordmye nedbør som førte til at man solgte kraft billig til Danmark, Finland og Sverige, og var slikt sett ikke representativt.

Tidligere NVE-direktør Erling Diesen forklarte på tiårs markeringen for byggestarten i Stilla sommeren 1990, at Norge og selv Finnmark kunne greid seg uten Alta kraftverk, men at det da ville blitt et spørsmål om leveringssikkerheten til fylket. Uten et kraftverk i Finnmark ville man være avhengig av overføringsledninger fra Nordland.

Et annet sentralt argumentet for regjeringen var at man trengte å bygge ut Altavassdraget for å imøtekomme Finnmarks fremtidige kraftbehov. Men hvor nøyaktige var prognosene som lå til grunn for søknaden? Og hvor enkelt er det egentlig å anslå et kraftbehov 10-20 år fram i tid? I 1979 anslo prognosemakerne i NVE at Norges bruttoforbruk av kraft i 1990 ville ligge på 91 TWh, en økning på 18-19 TWh fra 1980. I 1990 kom svaret på om prognosene var noenlunde riktige eller om de var helt ute av kurs: Det alminnelige forbruket av kraft ble da målt til 90,5 TWh.

«Vi kan greie oss uten Alta, eller Kvænangen, eller Bardufoss, eller Skjomen, eller Kobbelv, eller Svartisen, eller Rana, eller Røssåga, eller hvilket som helst annet kraftverk videre sørover. Men det ville ikke vært så helt enkelt å greie seg uten alle disse - som hver for seg den ene eller andre av oss kunne ha ønsket ikke var utbygd.» Erling Diesen, generaldirektør ved Norges vassdrags- og energidirektorat, 1991

Et fritt marked for handel med elektrisitet ble organisert. NVE fikk et utvidet ansvar for energiøkonomisering, monopol- og markedskontroll. En viktig ny arbeidsoppgave var regulering av kraftoverføringsmonopolene. Et hovedtrekk i energiloven var at elektrisitetssektoren skulle bli inndelt i en konkurransedel og en monopoldel. Produksjon og omsetning av kraft skulle være gjenstand for konkurranse, mens krafttransporten skulle organiseres som monopoler. Før 1990 var Norge inndelt i en rekke lokale kraftmarkeder. Det lokale energiverket hadde monopol på og plikt til å levere strøm i sitt nærområde. Et middel til å oppfylle hovedsiktemålene med loven var å løse opp bindingene mellom produsenter og distributører av kraft.

Som en oppfølging av energiloven gjennomførte myndighetene viktige organisatoriske endringer. Statkraft ble delt i en produksjonsdel, statsforetaket Statkraft SF, og en overføringsdel med ansvar for hovednettet, Statnett SF. Begge foretakene lå som NVE under Olje- og energidepartementet. Men fra og med 2002 ble Statkraft overført til Nærings- og handelsdepartementet.

De oppgavene som Samkjøringen tidligere hadde hatt med omsetning av tilfeldig kraft og samkjøring mellom kraftverkene, ble fra 1. januar 1993 overtatt av Statnett. En nordisk kraftbørs, Nord Pool, ble også etablert med Statnett som norsk deltaker.

«Energiloven, lov av 29. juni 1990, omhandler produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi. Loven åpnet for et fritt marked for kjøp og salg av elektrisk energi, og dermed også en energiutbygging som er mer markedsstyrt og mindre avhengig av prognoser og politiske vedtak. Loven plasserte Norge i fremste rekke internasjonalt med hensyn til liberalisering og frislipp av elektrisitetsomsetningen. Energiloven pålegger det lokale energiverket leveringsplikt, mens abonnenten selv kan velge leverandør. Loven har også bestemmelser angående fjernvarme, og den åpner for å gi konsesjon for eksport og import av elektrisk energi.» Brænd, Tore J.. (2013, 14. juni). Energiloven. I Store norske leksikon. Hentet 20. april 2018 fra https://snl.no/energiloven.

Kraftledninger, «monstermastene»

NVE godkjente i 2008 Statnetts søknad om en 100 km lang kraftlinje fra Sima til Samnanger. Begrunnelsen var sikker forsyning av strøm til Bergen. Organisasjoner og privatpersoner protesterte og fikk med seg politikere. De foreslo å legge traséen i sjøkabel, men dette ble for dyrt. Kraftlinjen ble åpnet i 2014.

Vindkraftanlegg i Kalvvatnan

NVE ga i 2014 tillatelse til et vindkraftanlegg på Kalvvatnan, på grensen mellom Nordland og Trøndelag. Reineiere og miljøorganisasjoner klagde til Olje- og energidepartementet og fikk medhold i 2016. Departementet mente at anlegget ville ha negative konsekvenser for samisk reindrift. Anlegget ble ikke bygget.

Oljerørledning i Dakota

Oljerørledningen Dakota Access Pipeline i USA er en av de mest omtalte konfliktene mellom energibehov og urfolk de siste årene. Som i Alta-saken vekker saken stort engasjement, også fra norske samer. Konflikten går både på miljø, kulturminner og urfolks rettigheter. Ledningen ble ferdigstilt i april 2017.