Helt konkret er Masi en liten samisk bygd i Kautokeino. En bygd som skulle bli et begrep og et symbol. Et symbol på motstanden og på hvor voldsomme innbyggerne i Masi og mange med dem følte myndighetenes planer og handlinger var.

Det begynte med en utbyggingsplan for Alta-Kautokeinovassdraget fra 1968. En foreløpig plan som innebar neddemming av Masi. Da ble det rabalder. Dette markerte på mange måter starten på samisk rettighetskamp óg naturvernets motstandskamp. Og var det slik at denne planen ga motstanderne et lite fortrinn i informasjonskampen det neste tiåret?

NVE, med generaldirektør Vidkunn Hveding i spissen, hevder at 1968-planen ikke var en plan, men en “oppmåling, en kartlegging og en beregning” (1970). Mens Hans Ludvig Dehli, sjef for vassdrags- og energiforsyningsavdelingen i Olje- og energidepartementet under Altasaken, karakteriserer den omstridte 1968-planen med følgende ord:

«En grov psykologisk feilvurdering.» Hans Ludvig Dehli, 1987

Dehli mente at "problemet med Masi og [Finnmarks største innsjø] Iešjávri ble hengende igjen i debatten selv etter at Masi var tatt ut av planene.” En usikkerhet og uro var skapt.

Hva var årsaken til alle reduksjonene? Følte NVE seg presset?

For NVE markerer presentasjonen av utbyggingsplanen i 1970 det offisielle startskuddet på søknadsprosessen. Det skjer i det europeiske naturvernåret. NVE skriver i sin årsmelding i 1970: “Alta-vassdraget er velkjent p. g. a. den alminnelige diskusjon om mulighet for neddemming av Masi. I planleggingen legges det betydelig vekt på å finne det alternativ som unngår slike inngrep.” Året etter uttaler NVE:

«Prosjektets utforming er blitt noe avklaret og begrenset, og en har ved møter forsøkt å gi informasjon om dette så snart det har vært mulig. Det synes nå klarlagt at neddemming av Masi ikke er den eneste mulighet for effektiv utnyttelse av Altavassdraget...» Norges vassdrags- og energidirektorat, 1971

Parallelt med planleggingen i NVEs øker samfunnets bevissthet om behov for vern av vassdrag. Norge får verneplan for vassdrag i 1972. Året etter foretar Stortinget varig vern av Masi.

I 1974 sender NVE en offisiell utbyggingssøknad til Industridepartementet. Regjeringen krever revisjon og igjen reduseres utbyggingsområdet. Hensynet til levekårene for rein og laks er avgjørende i tillegg til krav om tverrfaglige undersøkelser. I 1976 foreligger revidert søknad. Departementet gjør en ytterligere reduksjon før regjeringens plan sendes Stortinget. En plan de folkevalgte skal stemme over hele tre ganger; i 1978, 1979 og 1980.

Det unike ved kampen om Alta var også at Naturvernforbundet laget en motmelding til regjeringens stortingsmelding. Og at de gikk til sak mot selve staten, representert ved NVE.

Hvilket område var det som egentlig skulle bygges ut og hvilket område ble faktisk berørt?

Masi, Stilla, Alta, Kautokeino, Tverrelvdalen, Tana, Iešjávri , Virdnejávri og Sautso. Mange navn nevnes i utbyggingsplanene og det er ikke lett å holde oversikt. Området strekker seg fra Masi i sør, inne på Finnmarksvidda til Alta i nord, ute ved Altafjorden. Et område som er ca. 70 km langt. Fra innsjøen Stuorajávri i vest til innsjøen Iesjavri i øst.

Utbyggingsområdet ligger i kommunene Alta og Kautokeino. Finland er to timers kjøring fra Masi og Russland er heller ikke langt unna.

Et område rikt på innsjøer og elver. De to store innsjøene Iešjávri og Stuorajávri ble spart. Det ble også Masi og øverste del av Alta-Kautokeino-vassdraget.

Dammen sto ferdig i 1987. Den er med sine 145 meter landets høyeste hvelvdam, og er i sin tekniske utforming en spesiell konstruksjon. På sitt tykkeste er dammen 15 meter, med kronelengde på 150 meter. Det er etablert gangvei på damkrona og et besøkssenter på østsiden av dammen. Hvelvet er satt sammen av ulike betongtyper på vannsiden og på luftsiden. Til sammen ble det brukt 130 000 m³ betong. Til sammenligning gikk det med ca. 10 000 m³ betong i Operaen i Oslo.

For å kunne regulere temperaturen på utløpsvannet, er det lagt inn to inntaksnivåer i dammen. Slik skal temperaturen i driftsvannet så nært som mulig tilsvare vanntemperaturen i elva nedenfor, av hensyn til laksen. Det vanlige er ett inntak.

«Det tok sju år etter demningen ble bygd før jeg orket å komme hit igjen, sier Bongo, og henter fram tørket reinsdyrkjøtt, brød, smør og kaffe som vi inntar mens samtalen går.» Tore Bongo, 2005 - i intervju

Alta kraftverks gjennomsnittlige, såkalt "midlere", årsproduksjon er på 655 GWh, men blir ofte brukt omtrentlig om produksjon rundt 500-600 GWh. Til sammenligning var normalårsproduksjonen i Norge i 2017 på 139 TWh, eller 139 000 GWh. Norges største kraftverk, Tonstad i Sirdal kommune, produserer 4357 GWh i året. Mange av de 1893 kraftverkene i Norge er veldig små, og snittproduksjonen ligger på 19,5 GWh i året.

«Symbol er symbol, og derfor vil Altaverk-begrepet forfølge kraftdebatten i mange år ennå. Om ti år vil våre barn neppe kjenne uttrykket «å fyre for kråka ». Folk som holder høy romtemperatur eller isolerer dårlig, må antagelig «legge hele Alta på peisen», eller noe slikt.» Ulf Arvid Meilænder, journalist i Norges Handels- og Sjøfartstidende, 1983

Kraftverket ligger 2 km nedenfor dammen og inntaksmagasinet. Ved fullt magasin står vannstanden 15 meter høyere enn normalvannstanden før reguleringen. En 5 km lang tunnel fra inntaksmagasinet fører vannet til stasjonen med en fallhøyde på 185 meter. Fra kraftstasjonen ledes vannet tilbake til elva gjennom en utløpstunnel. En 900 meter lang adkomsttunnel leder inn til stasjonen.

Portalbyggene og kraftstasjonen i fjellet er tegnet av arkitekt Egil Sorteberg. Sorteberg hadde på denne tiden flere oppgaver for Statkraftverkene. Utførelsen har derfor karakteristiske trekk som gjenfinnes i andre kraftverk bygd av Statkraft. Landskapsarkitekturen var vektlagt her som ved andre utbygginger. Steintippene, dammen og andre konstruksjoner er fint tilpasset landskapet. Under planleggingen og byggingen var det et overordnet mål at kraftverket skulle framtre som en viktig del av et levende framtidig kulturlandskap. Det skulle innpasses i landskapet på en diskré måte.

De første 20 driftsårene til kraftverket ble kablene fra generatorene koblet over på luftledninger i et muffehus som ligger i skogssiden ovenfor kraftverket. Luftledningene på 132 kV gikk til Alta og Lakselv. Den 300 m lange tunnelen, eller kabelsjakten, går i 45 graders stigning opp til muffehuset. I 2007 ble det satt inn transformatorer i muffehuset for å kunne transformere spenningen ned i forbindelse med en ny 66 kV-ledning fra kraftverket til Kautokeino. Under ombyggingen ble også en 22 kV-ledning til Masi ført gjennom Sautso trafo.

Det omfattende anlegget besto av mange deler. Fra dammen som den mest synlige, trafostasjon, kraftledninger og til kraftsatsjonen skjult i fjell. I tillegg kom det mange kilometer med tunneler. Alt dette ble reist i perioden 1982 til 1987. Til dels under svært krevende tekniske forhold.

Opprinnelig hadde Statskraftverkene tenkt å bygge kraftverket i egen regi. Men på denne tida hadde Statskraftverkene mange store utbyggingsoppgaver. Altaentreprisen var den største Statskraftverkene til da hadde satt ut på anbud. Store deler av den norske entrepenørstanden slo seg sammen og fikk fikk oppdraget, kalt ”Alta-kontrakt”, bestående av entreprenørene Ing. Thor Furuholmen AS, AS Veidekke og Astrup & Aubert AS.

I følge Leif Ernst Karlsen, prosjektlederen for utbyggingen, var samarbeidet med alle de involverte meget godt, inkludert Alta kommune. Med en så turbulent oppstartsperiode var ikke det selvsagt.

Alta var innen 1979 blitt et betent sted å reise til. Anleggsarbeiderne som dro dit for å utføre jobben møtte både demonstranter og medier. Og ble til dels forhindret i sitt arbeid. Dette gjaldt først og fremst arbeidet med anleggsveien.

Flere som var involvert i byggearbeidet var forbauset over at demonstrantenes reaksjoner. At de ikke forstod at arbeiderne utførte et utbyggingsoppdrag vedtatt av de folkevalgte på Stortinget.

«Det kan blant annet nevnes at en, kanskje flere, av demonstrantene nå fant sin arbeidsplass på anlegget. Ca. 60 % av anleggsarbeiderne skattet til Finnmark, majoriteten av dem fra Alta.» Leif Ernst Karlsen, 2007 - prosjektleder Alta-utbyggingen 1982-87

De siste demonstrasjoner fant sted høsten 1982 og etter det foregikk anleggsarbeidet uten stans. Utbyggingsvedtaket var da generelt akseptert. Et helt samfunn ble bygget opp, mange bodde i brakkeleiren og var ukependlere. Som på andre kraftutbyggingsanlegg var det mennene som dominerte på alle nivå og i alle roller. Med ett unntak, på kjøkkenet regjerte kvinnene.

Mange milepæler ble oppnådd i utbyggingen av Alta kraftverk. En bygging som forårsaket mange følelser. Fra stolthet over utført oppdrag til stor sorg.

«Etter tre års intenst arbeid er nå alt tunnelarbeidet [...] ferdig. Det siste gjennomslaget ble ifølge tradisjonene markert med cognac og festivitas blant både arbeidere og entrepenør.» Ole Magnus Rapp, 1986

«Jeg var ganske utslitt. Jeg er sikker på at mange fikk en knekk av Alta-konflikten, og mistet alle illusjoner om at det var mulig å stå imot myndighetene.» Per Flatberg, 2013

Det var kommune- og fylkestingsvalg i 1979 og valgdagen, mandag 17. september, ble satt som ny oppstartsdato for veibyggingen. Men tidlig på morgenen ringte ledelsen i NVE Vest-Finnmark politikammer og ba om bistand til å fjerne de 120 demonstrantene som satt fastlenket på Nullpunktet og hindret anleggsmaskinene i å passere. Politiet ryddet stedet for aksjonister, men allerede dagen etter var veien igjen sperret. Nå hadde dobbelt så mange demonstranter kommet til og lenket seg fast med enda sterkere kjetting, mens politistyrken stadig var den samme og talte ca. 30 tjenestemenn. Politimester Einar Henriksen besluttet å avblåse videre politiaksjoner og returnerte til Alta med uforrettet sak. Aksjonistene kunne notere seg sin første seier.

«Jeg trivdes godt i lenkegjengen. Å gjøre sivil motstand føltes riktig og var en fysisk måte å påvirke på. Vi holdt ikkevolds-prinsipper høyt og hadde gode ledere som vi var lojale mot.» Norunn Grande, ansatt ved Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, 2018

Mange motstandere av utbyggingen fra både inn- og utland la ferien til Alta denne sommeren. Stillamarsjen mobiliserte nærmere 800 deltakere i alle aldre. I løpet av fire uker gikk demonstranter den seks mil lange turen i lett fjellterreng fra Alta til den lille samebygda Masi. Det ble en rolig markering uten noen form for konfrontasjoner underveis.

Ikke bare ble Stillamarsjen en suksess i seg selv, den bidro dessuten til at medlemstallene til Folkeaksjonen skjøt i været.

«Det er ikke så mye en vanlig borger kan gjøre. Så hadde jeg veldig lyst til å gå Stillamarsjen for å gi stemmer, eller føtter, til saken. Det var relativt lange dagsmarsjer, så det var veldig godt å komme frem.» Olava Bidtnes, 2011

Folkeaksjonen etablerte på nytt leir i Stilla første uka i det nye året. Aksjonistene sperret veien der den var smalere denne gangen. Telt var blitt reist strategisk så det var umulig for anleggsmaskiner å kjøre via leiren.

I streng kulde ventet så mange som 1000 aksjonister fra hele landet, og noen tilreisende utenlandske, på myndighetenes neste trekk. Det var stor spenning knyttet til politiets aksjon og størrelsen på denne.

Så kom onsdag 14. januar, datoen aviser hadde lekket som det tidspunktet politiet skulle ta grep. Tidlig på morgenen kunne aksjonistene høre lyden av snøscootere i det fjerne og se lysene som kastet seg bortover det snødekte landskapet. De første tegnene på at aksjonen var i gang. I løpet av natten hadde hundrevis av polititjenestemenn ankommet Alta flyplass og blitt fraktet videre derfra i retning Stilla. Nå kom de marsjerende oppover Tverrelvdalen for å rydde veien én gang for alle.

«Dere får to minutter på dere å følge pålegget og frivillig fjerne dere, slik at lovlig virksomhet kan fortsette.» Einar Henriksen, politimester , 14. januar 1981 - i Stilla

Foran sperringene var det speilblank is. Aksjonistene hadde sprøytet veien med vann så den var knapt farbar.

Men politiet kom seg fram. Først fjernet man aksjonistene som ikke var fastlenket. Én etter én ble de båret til ventende transportbiler og deretter kjørt ned til Alta for registrering og bøtelegging. Da det var gjort kunne politiet begynne det mer møysommelige arbeidet med å fjerne lenkegjengen. I forkant hadde politiet gjort seg kjent med hva slags lenker og kamstål aksjonistene hadde skaffet seg, og gått til innkjøp av det samme for å være best mulig forberededt. Kuttingen av lenker og midjejern gikk greit, men var tidkrevende. Sent på kveld kunne de siste aksjonistene i Stilla fraktes ned.

Samtidig hadde politiet også fjernet teltene og ryddet leiren til Folkeaksjonen. Situasjonen i Stilla var i ferd med å normalisere seg og entreprenørenes anleggsmaskiner kunne starte arbeidet allerede torsdag morgen, bare timer etter. Heller ikke ved denne aksjonen ble det registrert personskader.

Helt rolig ble det ikke i Stilla før de siste “nålestikkaksjonene” ble utført sent i 1982 og politiet i Alta igjen kunne gå tilbake til normal bemanning.

Gruppen følte at utbyggingen truet samers grunnleggende rettigheter og var klare til å ta i bruk langt sterkere virkemidler i kampen.

På et hemmelig møte i leiren, ble Samisk aksjonsgruppe dannet for å innlede en sultestreik foran Stortinget.

Mandag 8. oktober var gruppen i Oslo. En lavvo ble i all hast reist på Eidsvolls plass, og sultestreiken vekket snart stor interesse. De sju sultestreikende samene møtte massiv støtte. Fra hele landet kom det inn telegram og brev adressert til regjeringskontorene, der folk krevde umiddelbar stans av utbyggingen. Støttedemonstrasjoner ble arrangert, solidaritetsmøter og opprop ble avholdt, og i Spikersuppa samlet det seg store folkemengder som sympatiserte med aksjonistene.

Organisasjoner som Norske samers riksforbund, Nordisk sameråd og Verdensrådet for urfolk uttrykte også sin klare støtte. I media var det fullt trykk rundt den pågående sultestreiken. Det ble for alvor satt fokus på samenes rettigheter i Norge, på hvordan samer var blitt behandlet opp gjennom historien og fornorskningsprosessen. Dette var det begrenset kunnskap om blant folk og for mange var dette en vekker.

«Stemningen endret seg fra dag til dag. Først var folk forskrekket. Etterhvert begynte det norske folk å våkne. Det ble som en bevegelse, som gjør dette til den mest spesielle opplevelsen i mitt liv.» Jorunn Eikjok, 2009

Etter én uke med sultestreik og massivt press, meldte statsminister Odvar Nordli mandag 15. oktober, at regjeringen ville se nærmere på om samenes rettigheter var ivaretatt ved saksgangen, og legge fram saken på nytt for Stortinget.

I mellomtiden ble arbeidet med anleggsveien stanset. Samisk aksjonsgruppens krav var blitt hørt og sultestreiken ble avblåst.

Så trådte statsminister Oddvar Nordli av grunnet dårlig helse. Han ble avløst av tidligere miljøvernminister Gro Harlem Brundtland som dermed fikk sultestreiken i fanget. Den var da inne i sin tredje uke, og det begynte for alvor å skru seg til.

Statsminister Brundtland holdt kontakten med Norske samers riksforbund og Norske reindriftssamers landsforbund i et forsøk på å få disse til å motivere aksjonsgruppen til å avblåse sultestreiken, men her var det lite hjelp å få. Organisasjonene var splittet internt i sitt syn på sultestreiken. Mens noen mente den var nødvendig slik saken nå hadde utviklet seg, mente andre at det var en for drastisk aksjonsform som igjen ville svekke befolkningens sympati for samene.

I mens skrantet helsen til de sultestreikende aksjonistene i et stadig raskere tempo. Det ble rapportert om kvalme, synsforstyrrelser og generell svimmelhet. To av aksjonistene ble så tvangsinnlagt på Diakonhjemmets sykehus. I frykt for at det samme skulle skje med de gjenværende aksjonistene og sultestreiken dermed avsluttet, ble disse i all hemmelighet fraktet ut av Oslo. Etter mye hemmelighold, der selv ikke sjåføren visste den endelige destinasjonen, kunne aksjonistene fortsette kampen fra Stockholm.

Så tok saken en ny vending da byggingen av anleggsveien igjen ble stanset. Denne gangen ville man undersøke mulige brudd på kulturminneloven og om man hadde tatt tilstrekkelig hensyn til kulturminnevernet i området. Dette førte til harde anklager mellom Tromsø museum som ønsket kartlegging og NVE som mente at det var lovlig sent å bringe kulturminner opp nå.

Uansett hjalp det regjeringen at sultestreiken ble avblåst, etter 31. døgn. Også Folkeaksjonen trappet nå ned sine aksjoner og som følge av det kunne politiet gjøre det samme.

«Alle i regjeringen var klar over at dette var den vanskeligste saken vi hadde å håndtere.» Gro Harlem Brundtland, 1997 - Mitt liv, Gyldendal

To dager senere troppet de opp på statsministerens kontor i Høyblokka. De var familie og slekt av de fem samene som nå hadde sultestreiket i to uker. Møtet trakk ut i tid, men statsministeren måtte videre til Stortinget for å presentere regjeringens tiltredelseserklæring. Gjestene fra nord følte seg imidlertid ikke på langt nær ferdige med møtet og ble værende igjen. Med det var statsministerens kontor okkupert for første gang i historien.

«Gro var veldig hyggelig, men hun sa bestemt at hun ikke kunne gjøre om et vedtak som stortinget hadde fattet. Så dro hun ut døren, og vi ble sittende og vente på at hun skulle komme tilbake. Vi hadde det ikke så travelt.» Inger Anne Sara Gaup, 2011

Sympatisører trakk til regjeringskvartalet for å vise sin støtte til samekvinnene, og de sultestreikende familiemedlemmene tok seg til resepsjonen og slo seg ned der.

I ett døgn var situasjonen fastlåst til tross for intens megling. Morgenen etter ble samekvinnene brakt ut via bakveien og ut av syne for pressen.

Det ble etablert en egen planleggingsgruppe i Oslo som skulle bistå politimesteren i nord. Da slagplanen lå på bordet tre uker senere, hadde imidlertid hele utbyggingen blitt satt på vent av regjeringen for ny behandling i Stortinget.

Politiaksjoner ble innstilt og planarbeidet lagt i skuffen. Inntil videre.

Da utbyggingen av Altavassdraget ble vedtatt med stort flertall i 1980 for tredje gang, begynte saken igjen å røre på seg. Politiet børstet støv av sitt tidligere planarbeid og bygget nå videre på disse.

Det ble blant annet etablert en egen hemmelig lenkekutte-gruppe som raskt og effektivt skulle løse opp fastlenkede aksjonister. Politiet hadde funnet ut hva slags kjettinger og klaver Folkeaksjonen hadde gått til innkjøp av og i et fjellanlegg ved Ryenkrysset i Oslo trente gruppen i timevis med skjærebrenner.

«Vi fikk lånt ut "demonstranter" fra Politiskolen og Oslo politikammer, disse ble kledd opp med kjetting og stål og de ble instruert til å være vanskelige, kranglete, provoserende, vemmelige, voldelige, protesterende og beregnende.» Nils G. Skarning, 2006

Det var nesten ti prosent av landets samlede politistyrke. Et stort apparat ble satt i sving med helikoptre, beltevogner og snøscootere. Verneutstyr, hjelmer og skjold var også med i oppakningen.

Tjenestemenn ankom Alta flyplass grytidlig 14. januar og ble sendt rett videre til anleggsveien i Stilla. Fra morgenen av startet politiet arbeidet med å kutte lenker og fraktet aksjonister fortløpende ned til Alta for bøtelegging. Fjerningen av demonstrantene gikk rolig for seg uten noen registrerte personskader.

Da leiren og området omsider var ryddet natt til 15. januar, rullet de første anleggsmaskinene inn i området og kunne omsider begynne arbeidet med veien.

Den samlede politiinnsatsen i Alta er anslått å ha kostet 100 millioner kroner - 323 millioner omregnet til dagens verdi.

«Politiet høstet etter min mening flere erfaringer i Alta-saken. Den viste at politiet hadde kapasitet til å planlegge politiinnsats av forholdsvis stort format og den viste at det var mulig å bygge opp en betydelig politistyrke med slagkraft selv under vårt desentraliserte politisystem.» Kaare Singsaas, 2003

Hvordan skulle en beregne det fremtidige behovet? Og kunne de etterhvert truede vassdragene levere nok? Fra slutten av 1960-tallet var det også en sterk økning i utbyggingskostnadene.

Det hvilte et stort ansvar på NVE. I hovedkvarteret i Oslo gjorde man beregningene som ble til prognoser. En strømprognose er en forventet utvikling av etterspørsel. Byråkratene måtte ta hensyn til mange forutsetninger, som befolkningsutvikling, sysselsetting, privat inntekt, energibehov og -priser. Komplekse modeller ble tatt i bruk.

NVE la frem en rekke prognoser i den lange planleggsperioden. Dette var tall det ble debatt av, både i media og på Stortinget. Naturvernforbundet hevdet at de offisielle prognosene var villedende og at de reelle tallene ble holdt hemmelig. Det var tema i Naturvernforbundets motmelding til Regjeringens stortingsmelding om utbygging av Altavassdraget.

Partene var nok enige om at det var vanskelig å beregne fremtidens strømbehov, men tallene ble de ikke enige om. Høyesterett konkluderte med at NVE ikke hadde gitt misvisende opplysninger om kraftbehovet.

«De egentlige stridsspørsmål har etter statens mening knyttet seg til forskjellige syn på på samfunnsutviklingen. [...] kraftprognoser egner seg ikke til overprøving ved domstolene. Dels dreier det seg om teknisk regnearbeid, dels om politiske målsetninger.”» Høyesterett, 1982

«Slik situasjonen fortoner seg i dag, vil kjernekraften komme til å dekke en vesentlig del av økningen i vårt kraftforbruk etter hvert som vannkraftressursene blir utbygd. Olje og gass fra Nordsjøen kan også komme til å spille en viss rolle, men her står det enda igjen å avklare en rekke åpne spørsmål.» Vidkunn Hveding, direktør ved Norges vassdrags- og energidirektorat, 1973

Det er NVEs råd til norske myndigheter i 1973, helt i tråd med Stortingets ønske om kjernekraftvirsomhet. I NVE diskuterte man hvor Norges første anlegg skulle ligge. Oslofjordområdet pekte seg ut. Det var her man først ville gå tom for vannkraft. Hele 30 steder ble undersøkt ut fra kriterier om økonomi, sikkerhet og miljø.

Men hva skjedde? Hvorfor ble ikke planene fullført?

Den folkelige motstanden mot atomkraft økte. Det viktigste argumentet var fare for reaktorulykker med spredning av radioaktivt materiale over store områder. At avfallet skulle bli neste generasjons problem, var et annet argument. Risiko for misbruk i form av produksjon av atomvåpen et tredje.

Kritikken kom også fra fagfolk fra USA og Sverige og nådde de politiske miljøene. Der gikk diskusjonene og skepsisen vokste, også innad i Arbeiderpartiet. Da ordene "ikke aktuelt" uttales av Bjartmar Gjerde, olje- og energiminister og forkjemper for kjernekraft, er punktum satt. Det skjedde på partiets landsmøte i 1980. Han ville ikke gå i mot sine partikollegaer.

Motstanderne av utbyggingen hevdet at Norge samlet sett har nok kraft. Hvorfor ikke da overføre kraft fra sør til nord? Det var et viktig alternativ som både ville koste mindre og redusere inngrepene i naturen.

NVE og politikerne vurderte verken overføring fra Nordland eller via Finland og Sverige som gode alternativer. En rekke argumenter ble brukt; økonomiske, tekniske, tidsaspektet, vanskelig naturterreng og motstand fra Nordland.

Da utbyggingsdebatten nådde sitt høydepunkt i 1980, hadde Norge en kraftoverføringsavtale med Sverige, en avtale som løp frem til 1986, men med usikkerhet om import etter 1982, da avtalen forutsatte levering til Sverige fra Sør-Norge. Det ville bli vanskelig, mente NVE på grunn av (varslet) kraftmangel.

Alta kommune ønsket at regionale vannkraftutbygginger skulle utredes. Dette ble gjort i mindre grad, og konklusjonen var at det ikke var egnede alternativ.

Forsyningssikkerhet var og ble hovedargumentet som trumfet alle alternativ og all argumentasjon. En sikker og stabil kraftforsyning i Finnmark krevde utbygging av kraftverk i både Alta og Kobbelv i Nordland.

Mens engasjementet kunne oppleves sterkere jo nærmere man kom Alta geografisk, så hadde aviser lengere unna som Bergens Tidende, Haugesunds Avis og Valdres, også tydelige meninger om utbyggingen og saksgangen rundt.

Det kunne gå hett for seg på lederplass og stikkene til motstanderne var mange og tydelige. “Altaposten har avlagt oss et lite besøk i sin utrettelige kamp om vern av Alta-Kautokeinovassdraget”, skrev Finnmarksposten 21. september 1978.

Altaposten holdt heller ikke tilbake: “Dette er en kamp utbyggingstilhengerne håper å vinne uten bruk av demokratiske virkemidler, bare ved politisk maktbruk, fortielser, “kryss-press” mot visse grupper (...)” kunne man lese på lederplass i Altaposten 7. september, 1979. De var også bekymret for saksgangen i det de omtalte som regjeringens “trass-sak”, en sak det var gått prestisje i.

Av riksavisene var Klassekampen blant dem som klarest tok standpunkt i saken. Miljøvernminister Gro Harlem Brundtland fikk gjennomgå på lederplass i etterkant av sin 1. mai-tale i 1979, som symbolsk nok ble holdt på Finnmarksvidda: “(...) at hun kler seg i samisk nasjonaldrakt, gjør frekkheten grenseløs” og “... miljøvernministerens velregisserte festforestilling ble vendt til en politisk såpeopera. Hun blir ikke lenger trodd”.

At avisenes standpunkt kom til uttrykk på lederplass var en ting, men ofte skinte avisens holdning også tydelig gjennom måten man valgte å vinkle og vekte andre artikler om saken på. I ettertid er det lett å se at balansen mellom ulike syn kunne vært bedre.

Altaposten, som var blant avisene som klarest tok avstand fra utbyggingsplanene, fokuserte gjerne på konflikten mellom sentrum og periferi, og maktesløsheten man følte i distriktet. Avisen uttrykte stor misnøye mot det man mente var myndighetenes overkjøring av samers rettigheter og miljøaspektet i saken.

Tilsvarende var Finnmarksposten en nesten like ivrig tilhenger av utbygging og regjeringens politikk i saken. En trygg leveranse av kraft til regionen var hovedargumentet og de mente at samers rettigheter ikke nødvendigvis var truet av utbyggingen. Ikke alle samer var i mot kraftverket og disse ble viet betydelig spalteplass.

Hadde NVE en bevisst mediestrategi i Altasaken?

Det virker som NVE ikke var forberedt på mediestormen som fulgte. At man verken forutså hvor stort trykket ville bli eller hadde en klar mediestrategi, ga motstanderne spillerom. NVE arrangerte flere folkemøter i Alta der de informerte om saken og behovet for kraft og hadde hele perioden kontakt med berørte parter. De publiserte også flere informasjonshefter og kronikker med faglige begrunnelser for utbyggingen.

NVE fikk kritikk for manglende mediehåndtering. Spørsmål fra pressen og i media ble ofte stående uimotsagt eller svar kom sent og var da gjerne strengt faglige. Motstanderne dominerte i media med sine argumenter, men begge sider hadde sine eksperter. Kravene til etterprøvbarhet av de ulike ekspert-uttalelsene varierte imidlertid etter om de var fagfolk i NVE eller på andre siden ble det hevdet.

«NVE på den ene siden er ansvarlig og må kvalitetssikre hundre ganger det de påstår. De er der for å fremme samfunnets interesser og har ikke noe personlig engasjement i saken. De er der for å legge frem prognoser de har og hvordan få bygd ut på en skikkelig måte. Det blir som en tung faglig kloss på den ene siden og et stort personlig engasjement på den andre som ikke blir stilt til ansvar for sine argumenter. Det er rått parti.» Børre Rognlien, leder ved Elforsyningens informasjonstjeneste - samtale 2017

«Det hender vi i NVE føler det som verden går oss i mot og at vi blir urettferdig behandlet. Massemediene synes lite interessert i nøkterne opplysninger om og beskrivelser av kraftverks- og linjeanlegg.» Sigurd Aalefjær, direktør for Statkraftverkene ved Norges vassdrags- og energidirektorat, 1978

Noe av NVEs tilbakeholdenhet når det gjaldt media kan forklares ut fra rolle. Utbyggingen ble vedtatt i Stortinget første gang allerede i 1978. Det var departement og politikere som burde uttale seg i den offentlige debatten. NVE holdt seg i bakgrunnen og svarte på konkrete faglige spørsmål.

NVE følte seg også kanskje ofte misforstått. Neddemming av Masi hadde på et tidlig tidspunkt vært med i en av utredningene fra NVE. Uansett hvor mange ganger NVE senere hevdet at planen aldri hadde vært reell, men et forsøk på å anslå hvor mye kraft man potensielt kunne få ut av området, ble dette en sannhet. Motstanderne brukte det for alt det var verdt. Tvangsflytting av en hel samebygd ble hengende som en trussel gjennom hele konflikten.

Da tillatelsen for kraftverksutbygging var gitt, bestilte NVE botaniske undersøkelse for å dokumentere verdiene som kunne gå tapt. I oppdraget stod det at nye funn ikke skulle brukes som et argument mot utbygging.

I 1982 startet et grundig feltarbeid over tre sesonger. Store botaniske verdier ble funnet langs hele strekningen som var planlagt neddemt. Men bortsett fra litt tilrettelegging for planten masimjelt, fikk ikke dette konsekvenser for utbyggingen. Mange sjeldne planter fikk begrenset utbredelsesområdet sitt drastisk.

I ettertid har det vært sterk kritikk mot den manglende botaniske dokumentasjonen før konsesjonen ble gitt.

Den meget sjeldne planten Masimjelt ble første gang funnet i 1883 litt sør for Masi. Den neste forekomsten ble funnet i reguleringsområdet for Alta-Kautokeinovassdraget i 1981 – altså, etter at vedtaket om utbygging var fattet.

Masimjelt er så sjelden at den ble fredet i 1983 mot innsamling, skade og ødeleggelse av enhver art. Allikevel hadde det lite å si for utbyggingen. Dammen ble støpt og nesten halvparten av voksestedet ble satt under vann. En tiltaksplan ble utarbeidet for å redde resten. Planker og jernstolper ble slått inn i den bratte skråningen for å hindre at voksestedet skulle skli ned i dammen. Det hadde nok gått langt dårligere med planten om ikke tiltaket hadde blitt gjennomført.

I dag er Masimjelt kun kjent på disse to lokalitetene.

«[Det er] innlysende at det er svært begrenset hva en rekker å utføre av feltarbeid og bearbeidelse med den økonomiske og tidsmessige rammen som er satt.» A. Aandahl, 1974

Området som ville bli påvirket av utbyggingen skrumpet inn og flere av undersøkelsene ble irrelevante. Forskerne påpekte at feltarbeidet var utilstrekkelige og mangelfullt. Likevel ble det ikke gitt mer tid til å gjøre grundigere undersøkelser.

Forundersøkelsene skulle kartlegge fiske og fiskeforekomster. Først og fremst for å kunne beregne hvor mye fisk som skulle settes ut etter at kraftverket var satt i gang. Man kan lure på betydningen av undersøkelsene, da de ikke skulle være vesentlig for vurderingen av utbyggingssøknaden.

Man kan stille spørsmål ved flere av undersøkelsene. For eksempel ble verdien av laksefisket beregnet ut i fra et år med dårlig fiskefangst. De indirekte inntektene av fisket ble heller ikke tatt med da man skulle vurdere verdien av laksefisket.

Fiske har alltid vært viktig i Alta. Fram til 1600-tallet var det stort sett bare samer som drev fiske i Altaelva. I starten av dansketiden, fra 1380, eide kongen alt land i Finnmark og leide ut elva til en årlig avgift. I 1725 overtok grunneierne med elverett fiskerettighetene.

Allerede i 1836 kom britiske lorder, og senere også ladyer, til Alta for å fiske laks. Elva med den store laksen ble raskt kjent. Inntekten ved utleie av elva og husrom til sportsfiskere ga mye mer enn salget av garnfangst. Sportsfiske ble derfor en viktig inntektskilde for lokalsamfunnet. Flere Altaværinger fikk jobb som båtførere og guider.

«The Alten is a splendid river and did our modesty permit we could record some extraordinary performances with the rod.» F. Tolfrey, 1848 - Jones´s Guide to Norway

Det er den verdenskjente altalaksen som gjør Alta til et yndet reisemål. Selv i dag er sportsfiske viktig i Alta. Det er loddtrekning om hvem som får fiske i den populære elva.

«Vi fant en fantastisk tetthet av rovfugl. Vi fant den tetteste rovfuglbestanden registrert i Norge!» Per Johan Tømmeraas, zoolog , 2018

Det var gjort flere undersøkelser av området, men da NVE søkte byggetillatelse ble bare en undersøkelse vedlagt. Denne rapporten hevdet at fuglefaunaen var typisk og vanlig for området.

1976 skriver NVE i konsesjonssøknaden: «Det foreligger ellers en spesiell undersøkelse over fuglefaunaen i reguleringsområdet for Altavassdraget. Denne brakte ikke fram forhold som krever særlig oppmerksomhet.». Dette til tross for flere undersøkelser som hevdet at Altaelva huser flere sjeldne arter. I tillegg ligger reguleringsområdet sentralt i et området som er foreslått vernet på grunn av sine betydningsfulle våtmarkssystemer med jevn og homogen fuglefauna.

Ingeniøren var helten i den norske 1900-tallshistorien, fra Kristian Birkelands og Hydros tid i starten av århundret til oljeingeniørene de siste fem tiår. Norges tekniske høyskole (nå NTNU) i Trondheim var en sentral institusjon for å utdanne korpset av ingeniører. En imponerende kompetanse ble bygget opp, og sammen med svært gunstige vannressurser lå forholdene til rette for et kraftig utbyggingstempo i tre tiår etter krigen.

Parallelt med sivilingeniørenes storhetstid hadde NVE en helt spesiell posisjon blant norske etater. Blant annet var hovedstyret oppnevnt av Stortinget, det var en helt spesiell ordning i norsk forvaltning. Tilliten til NVE som «nasjonal moderniseringsagent» var høy, også blant politikere. Dette sammenfalt med et stort tempo i vannkraftutbyggingen. En viss endring kom fra midten av 1960-tallet, da andre profesjoner fikk større innflytelse og sentrale stillinger. Dette kunne være naturvitere, økonomer og statsvitere. Miljøvernet fikk også en større og betydningsfull plass i offentligheten, noe som utfordret NVEs rolle innad og utad.

Det statsbærende parti i hele etterkrigstiden var Arbeiderpartiet, og begrepet «kraftsosialisme» ble etter hvert synonymt med Arbeiderpartiets energipolitikk. I 36 år etter krigen hadde partiet regjeringen i 29 av dem. Høyre brøt Arbeiderpartiets «maktmonopol» i 1981, med regjeringen Willoch. Liberalisering skjedde deretter på mange samfunnsområder, og energiloven fra 1990 kan ses som et av resultatene.

De hadde gjort sitt gjennom formelle og uformelle kanaler. Høringsuttalelser var formulert, møter holdt, kronikker skrevet og man hadde demonstrert. Nå var de forvist til publikumsgalleriet. Mens journalistene satt fulltallig i presselosjen. Følelsene var mange. Stemningen spent.

30. november 1978 er den første avgjørende dato. Behovet for kraft eller vern gikk igjen i argumentene, mens samiske rettigheter knapt var nevnt.

Debatten innledes av saksordfører:

«At Alta her blir prioritert og ikkje andre utbyggbare kraftkjelder i Finnmark, kjem av at Alta-utbygginga åleine vil gi like mykje kraft som dei andre aktuelle alternativa til saman. I tillegg vil Alta-krafta bli billegare.» Oddbjørn Langlo, politiker Høyre

Motparten følger opp med:

«Eg trur det er fleire enn eg som må spørja om kva for vassdrag det er her i landet som er verneverdige nok til ikkje å bli bygde ut dersom ikkje Alta skulle vera det.» Ola O. Røssum, politiker Senterpartiet

«Statsråden har sagt at det er nødvendig å foreta en revisjon av prognosen for energiforsyningen. Sitter hr. Langlo inne med andre opplysninger når det gjelder prognosene, enn vi sitter inne med?» Hans Hammond Rossbach, politiker Venstre

Avstemningen denne dagen gikk helt klart i favør av de som argumenterte for mer kraft. Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig folkeparti ledet an. Senterpartiet og Venstres verneargumenter nådde ikke opp. Debatten endte 90 mot 36. Alta-Kautokeinovassdraget skulle bygges ut! Det var nok få av politikerne i salen som forutså to nye vedtaksrunder.

Folkeaksjonens utbredelse, økende samisk bevissthet og mer omfattende medieoppmerksomhet. Politikere påvirkes. 4 representanter fra SV, Venstre, Senterparitiet og Kristelig folkeparti allierer seg og ønsker ny behandling av Alta-utbyggingen. Deres argument er at nye kraftprognoser viser behov for mindre kraft. 6. juni 1979 stemmes det over forslaget. 108 folkevalgte mener det ikke er nødvendig. 34 representanter ønsker ny behandling.

Noen dager etter kommer den kongelige resolusjonen. Alta-elva skal bygges ut. NVE setter i gang, med et lovlig fattet vedtak i ryggen. Det holder ikke for motstanderne. Viljen og engasjementet der er sterkt. Så sterkt at det påvirker regjeringen. De vil ha Stortingets mening enda en gang.

Nå har samiske spørsmål fått en fremtredende plass i samfunnsdebatten, det har de også i Stortingsdebatten. 30. mai er dagen for det siste store slaget inne på Løvebakken. Er det bevegelse å spore i de folkevalgtes syn? For tilhørerne på publikumsgalleriet er dette kanskje den aller viktigste debatten. Og stemningen er muligens enda mer spent enn i 1978. Igjen er det argumentene om behovet for kraft som går seirende ut. Utbyggingsvedtaket opprettholdes med 95 mot 32 stemmer.

Etterspillet blir kraftig - i mediene, i Alta, på statsministerens kontor og utenfor Stortinget, men inne i salen har politikerne sagt sitt.

Stridsspørsmålene er utbyggingsomfanget, NVEs kraftprognoser og konkrete skadevirkninger for miljø, kulturminner og reindrift. Naturvernforbundet er misfornøyd med NVEs saksbehandling og klager etaten inn for Sivilombudsmannen. Det går hele fire år før statsminister Nordli sender over regjeringens plan til Stortinget.

1978-planen er kraftig redusert. Det betyr at det ikke erlett match verken for regjeringen eller NVE. Motstanden er stor og høringsuttalelser strømmer inn. I Stortingssalen får regjering og NVE det ønskede flertall, og utbyggingen vedtas.

Fra da av eskalerer konflikten, og de neste par årene skal bli de mest intense. Massedemonstrasjoner, samenes sultestreik, rettsdrama og omkamper i eget parti og i Stortinget. Det var samenes situasjon som virkelig gjorde saken brennbar.

«Fordi jeg synes at man her hadde fart litt brutalt fram...» Odvar Nordli, 2005

Odvar Nordli er mannen som står oppe i en meget tøff periode. Som statsminister må han håndtere flere kriser i 1979-80. Den største av dem alle er Alexander Kielland-ulykken 27. mars 1980. Oljeplattformen kantrer, 89 personer omkommer. Landet er i sjokk.

Samtidig må det daglige livet fortsette. Det gjør også Alta-saken, som stadig øker i intensitet og oppmerksomhet. 22. mars vinner Sverre Kjelsberg og Matis Hætta Grand Prix med melodien “Sámiid Ædnan” (Samisk jord). Befolkningens sympati for samiske rettigheter øker. Joiken, som er sangens refreng, var fremført under sultestreiken høsten før.

«Joik har større kraft enn krutt.» Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta

Da utbyggingssaken skal opp i Stortinget for tredje gang i mai 1980, er det ikke bare Finnmarks kraftbehov, men også de samiske spørsmålene som skal debatteres. Men maktpartiet vant frem sammen med Høyre og utbyggingsvedtaket opprettholdes. Den politiske miljøsiden tapte igjen.

Demonstrantene lar seg ikke stoppe av Stortingets beslutning. Dette vet regjeringen, som på sin side trapper opp forberedelsene til det som senere er omtalt som konfliktens D-dag.

Regjeringen sto overfor en svært uvanlig situasjon. De lette etter løsninger på forsøkene på å stoppe byggingen av anleggsveien i Alta. Hva var de lovlige virkemidlene mot sivil ulydighet? Det var hektisk aktivitet i regjeringskorridorene. Jussen måtte sjekkes og politiaksjoner planlegges.

Enkelte ministre ønsket å gå lenger enn andre. Forsvaret involveres og “Operasjon PILAR” opprettes. Det skjer i september 1979. Statsminister Nordli balanserer mange hensyn opp mot hverandre, ikke minst faren for etnisk konflikt. Han avblåser en storstilt politiaksjon som skulle ha støtte fra Forsvaret, og Nordli må tåle kraftig kritikk fra partifeller.

Demonstrasjonsviljen brenner ikke ut. Konfliktnivået øker. Regjering, politi og militæret forbereder seg. Innad i regjeringen står kampen mellom Forsvars- og Justisdepartementet, konflikten spisses. Thorvald Stoltenberg overtar som forsvarsminister i 1980. Hans mål er å redusere Forsvarets involvering så mye som mulig, men for ham er dette politisk og prinsipielt umulig. Når Stoltbenberg også får juridisk begrunnelse for sitt standpunkt, trekker justisministeren seg. “Operasjon PILAR” realiseres ikke og mange trekker da nok et lettelsens sukk.

«Under enhver omstendighet vil den rettslige hjemmel være så usikker at [...] [det] bør være politiks uakseptabelt for regjeringen å bruke selv materielle hjelpemidler [...] fra den militære sektor overfor en slik sivil-ulydighetsaksjon.» Carsten Smith, dekanus Juridisk fakultet, UiO, 1980

Nå var det 600 politimenn og politimester Einar Henriksen regjeringen måtte sette sin lit til på D-dagen i Alta 14. januar 1981. Demonstrantene på sin side var også godt forberedt.

«For en sosialdemokrat å sette navnet sitt på mandat for tidens største politiinnsats mot streikende mennesker, det er vondt, for å si det pent. Jeg ville ikke unne min verste fiende å måtte ta et sånt valg, men det var nødvendig.» Odvar Nordli, 2005

Dette moderne mirakelet revolusjonerte både industri og hjemmene. Det første elektriske lyset i Norge ble tent i 1877 ved Lisleby Brug ved Fredrikstad og Hammerfest var først ute med elektrisk belysning i 1890. I 1920 hadde 64 % av landets befolkning bosted med elektrisitet, men det var først på slutten av 50-tallet at de aller fleste hadde fått innlagt strøm.

Overflod av vann og høye fjell ga gode forutsetninger for kraftproduksjon og rimelig strøm. Ikke bare norske, men også utenlandske industrieiere kastet seg over de norske fossene.

Hva gjorde politikerne? Skulle vassdragene reguleres? Kunne nasjonal råderett over vannkraften sikres?

Vannkrafteventyrets pionertid fra slutten av 1800-tallet er preget av kapital og spekulasjon, djerv ingeniørkunst og viktige politiske beslutninger. Fossefall blir kjøpt, utbyggingen av kraftverk skyter fart og lover blir vedtatt for å sikre mest mulig nasjonal råderett over de nye rikdommene. En ny epoke for å sikre kontroll over utnyttelsen av vassdragene kom med Lov om vassdragenes benyttelse i 1887. Unionsoppløsningen med Sverige i 1905 og sterke nasjonale strømninger førte til at Stortinget i all hast måtte vedta konsesjonslover som sikret råderetten over landets fossefall og fra 1909 var det ikke lenger fritt frem. Man måtte søke konsesjon for å kunne bruke vannet.

Fra 1907 til 1920 kjøpte Staten fallrettigheter for store summer og ble Nord-Europas største vannkrafteier.

Elektrifiseringen av Norge skjøt fart i årene som fulgte. Fjord etter fjord, dal etter dal og by etter by fikk elektrisk strøm til bygninger, gatelys, jernbane og bedrifter. Moderne industrisamfunn vokste hurtig frem med Rjukan, Notodden, Tyssedal og Odda blant de mest kjente.

For naturelskere betydde vann i rør redusert naturopplevelse og den første fossen, Vettisfossen i Sogn, ble vernet i 1924. Allerede da ante en konflikten mellom vern og utbygging. Men det skulle gå lang tid før de store fredningskampene. Ett unntak er massedemonstrasjonen i Oslo i 1946. 30 000 aksjonerte mot utbygging av høyspentledninger gjennom Nordmarka, men kraft trumfet natur.

Det tok også lang tid før natur- og miljøhensyn ble tatt inn i lovgivningen. 1963 er et merkeår – fra da av må NVE sikre at hensyn til natur skulle bli ivaretatt av utbygger. Og i tiden fremover kom det stadig nye pålegg om naturvern i lovgivningen. Hva betydde dette i praksis? Og endret det holdningene i NVE?

Her skal det bygges ut! NVE var enerådende med å bestemme hvilke vassdrag som skulle bygges ut og de sto for selve byggingen. Alt gikk så lett i 1950- og første del av 60-årene. Byråkratiet var ikke så byråkratisk, og verken folk eller media brydde seg.

«Helt til begynnelsen av 60-årene var vi velkomne overalt, vi hadde følelsen av, og fikk ofte høre, at vi gjorde en god og samfunnsgagnlig jobb. Overgangen til nærmest å bli betraktet som kriminelle individer kom litt brått.» Per Tønder Smith, bygningssjef i NVE, 1978

Det fantes ingen nasjonal overordnet utbyggingsplan – utbygging skjedde der det var behov. Norge skulle gjenreises med industri. Den krevde sitt, og kraftutbyggingen var nøkkelen til velferdssamfunnet.

Intensiteten i 1950-tallets utnyttelse av vassdragene er stor, og den bare øker på. Fra 1960 til 1970 skjer det en fordobling. Kunne det fortsette slik? Hvordan skulle en styre utviklingen?

Det ble derfor etablert en egen planleggingsgruppe i Oslo som skulle bistå politimesteren i Vest-Finnmark. Men da de første planene ble presentert tre uker senere, hadde imidlertid hele utbyggingen blitt satt på vent for ny behandling i Stortinget.

Aksjoner mot utbyggingen ble derfor lagt på is og politiets planer lagt i skuffen. Inntil videre.

Da utbyggingen av Altavassdraget ble vedtatt med stort flertall for tredje gang i 1980, begynte saken igjen å røre på seg. Politiet børstet støv av sitt første planarbeid og bygget nå videre på disse.

Det ble blant annet etablert en egen hemmelig lenkekutte-gruppe som raskt og effektivt skulle løse opp fastlenkede aksjonister. Politiet hadde funnet ut hva slags lenker og klaver Folkeaksjonen hadde gått til innkjøp av og i et fjellanlegg ved Ryenkrysset i Oslo trente gruppen i timevis med skjærebrenner.

Ved byggestart 14. januar 1981 var det samlet så mange som 1000 aksjonister ved Nullpunktet i en teltleir som var blitt reist på nyåret.

Det skulle bli den største politiaksjonen i fredstid med over 600 politifolk beordret til tjeneste i Alta. Dette var nesten ti prosent av landets samlede politistyrke. Et stort apparat ble satt i sving med helikoptre, beltevogner, snøscootere, verneutstyr, hjelmer og skjold.

Tjenestemenn ankom Alta flyplass grytidlig 14. januar og ble sendt derfra rett videre til anleggsveien i Stilla som aksjonistene blokkerte. Fra morgenen av startet politiet det møysommelige arbeidet med å kutte lenker og fraktet aksjonister fortløpende ned til Alta for bøtelegging. Fjerningen av demonstrantene gikk rolig for seg uten noen registrerte personskader.

Da leiren og området omsider var ryddet natt til 15. januar, rullet de første anleggsmaskinene inn i området og kunne omsider begynne arbeidet med veien.

Den samlede politiaksjonen i Alta er anslått å ha kostet 100 millioner kroner - 323 millioner omregnet til dagens verdi (2017).

En er straffesaken mot Folkeaksjonens ledelse. De ble anklaget etter den nå opphevede oppviglerparagrafen, som sjelden ble brukt. De ble først frifunnet i 1980, men fire av dem ble dømt i 1983.

I Alta herredsrett behandlet man i desember 1980 spørsmålet om reguleringen av Altaelva var gyldig. I denne skjønnsretten ble reguleringen kjent gyldig, men med dissens.

NVEs brakkeleir i Sautso var utsatt for hærverk i januar 1981. Anleggsleder i NVE anmeldte saken til politimester Einar Henriksen. Ingen ble tatt.

Over 1000 motstandere ble bøtelagt i rettssaker over hele landet og utenfor Norge. Til sammen måtte folk betale over 5 millioner i bøter.

Høyesterett kom sammen i februar 1982 og avla en enstemmig dom: De fant ingen saksbehandlingsfeil som kunne hatt betydning for Stortingets vedtak om utbygging fra november 1978 og juni 1979. Anleggsarbeidet fortsatte. NVE eller Staten ble aldri dømt.

Mange rettssaker foregikk ved Alta herredsrett. Det kunne være vanskelig å finne domsmenn til de lokale rettssakene. De politiske motsetningene i bygda var store, og påstander om inhabilitet var ikke uvanlige. Mange innbyggere hadde tatt standpunkt, også med underskrifter for eller mot utbygging.

Mange øyne var rettet mot den lokale herredsretten. Spesiell oppmerksomhet fikk avgjørelsen 5. desember 1980: “Retten har kommet frem til at skjønn kan fremmes”. Denne litt kryptiske meldingen betød at statens utbyggingsplaner av Alta-kautokeinovassdraget var kjent gyldig. Anleggsmaskinene kunne startes opp igjen.

NVE kom likevel ikke fra skjønnsrettens behandling uten sår. En lang liste over feil og mangler i saksbehandlingen kom frem, som konsekvenser for laks og reindrift, samt alternativer til utbyggingen. Men dette var ikke vurdert som så grove mangler at stortingsvedtaket kunne ha blitt påvirket.

Et fangstanlegg kunne bestå både av fangstgroper, skyteskjul og fangstgjerder. Slike gjerder er til og med avbildet på helleristninger i Alta, som man mener kan være 6 000 år gamle. Etter hvert har villreinfangst gått over mot tamreindrift, og man ser for seg at folk har brukt rein, både som kjørerein og lokkedyr til bruk i villreinfangst. I gamle skriftlige kilder kommer det fram at reinhold var nært knyttet til husdyrhold for øvrig. Den norrøne høvdingen Ottar (800 e.kr.) fortalte til kong Alfred i England at han hadde en flokk på 600 tamrein.

Tamreindriften har etter hvert fått utvikle seg i takt med endring av nærings- og bosetningsstrukturen generelt. Å drive med tamrein tar utgangspunkt i reinens instinkter og innebygde trekkveger. Bruksmønster og gruppedannelser har derfor sitt utspring i disse sporene, der reinen trekker naturlig mot kyst og fjordstrøk om sommeren.

Dagens reindrift
I dag er reindriftsretten sikret gjennom fellesskapet og medlemskap i gruppen som har drevet med reindrift fra gammelt av. Det er i dag ca. 3 200 reindriftsutøvere i Norge. Vi har 82 reinbeitedistrikt, og 72 av disse er sommer- og helårsbeiter. Et reinbeitedistrikt er en geografisk og administrativ inndeling av beiteland, og samtidig et styringsorgan for kollektive rettigheter

Innenfor et distrikt kan det finnes flere Siidaer og Siidaandeler, altså reineiere som driver i fellesskap på bestemte arealer. Reinbeitedistriktet lager bruksregler for distriktet og representerer distriktet som helhet. Innafor siidaen velges et styre som skal ha ansvaret for tilrettelegging av felles virksomhet og felles anlegg i Siidaen, som slakteanlegg, gjerder og lignende.

I de opprinnelige planene for Alta-utbyggingen var det snakk om å demme ned store viktige beite- og kalvingsområder. Selv om disse planene ble skalert ned, ville det bli snakk om forstyrrende aktivitet i området. Fordi reindrift er en arealkrevende næring med til dels ville dyr med egne drifter, var det et poeng for utøverne at store områder måtte være åpne og tilgjengelige for reinsdyras behov. Dette var vanskelig for utbygger å forstå.

Hvordan ivareta reinens behov ble et konflikttema. Reinen blir et viktig symbol i motstandernes argumentsjon og brukt som symbol i kampanjemateriell. Og debattert i avisspaltene. Som fra Aftenposten oktober 1981 da Alta-konflikten var på det heteste.

«Dette er et skuespill. Reinen blir nå presset inn i Stilla-dalen i et område som vanligvis ikke blir brukt som trekkevei for reinen.» Per Øxing, NVEs kontorleder i Alta, 1981

«Nei, dette skal aldri skje. Kjære landsmenn, vår konge, Stortinget og regjering, ombestem dere før det skjer en stor katastrofe for vårt land. Stopp NVEs rasering av gudsjord.» Mikkel Eira - sameaktivist og reiner, udatert appell

Sistnevnte instans opprettholder i 1982 at Staten ved NVE skulle betale erstatning til reineierne i flere reindistrikter for tapt beiteland. Dommen understreket at anleggsvirksomhet ville få følbare skader for reindrift. Anleggsområdet var et verdifullt kalvingsområde for reinen, og selve anleggsveien lå i et beiteområde.

Høsten 1982 går Alta-saken inn i en ny fase. Demonstrasjonsviljen brenner ut, kraftanlegget er under bygging og forholdet mellom utbyggernes representanter og lokalbefolkningen normaliseres etter hvert.

Ivar Sæveraas fulgte Alta-utbyggingen fra 1979 og frem til 2017. Han var ansatt i NVE for å ivareta miljøhensyn før, under og etter utbyggingen. En oppgave som innebar nær kontakt med lokalbefolkningen. I byggeperioden 1982-87 deltok representanter fra reindrift og NVE på byggemøter. Det var et viktig grep for å forbedre dialogen.

«Ute i Alta både før og etter bygging måtte du være tydelig, være med å ta avgjørelser på stedet og snakke forståelig med folk.» Ivar Sæveraas, Norges vassdrags- og energidirektorat, 2017

Da de første planene om utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget ble presentert i 1968, reagerte samiske interesser først og fremst på hvilke konsekvenser dette kunne få for reindriften i området. At et av de første utbyggingsalternativene NVE skisserte også innebar neddemming av samebygda Masi, ble en rød klut som bidro til å øke konflikten.

De mulige konsekvensene for Masi engasjerte kraftig, og da NVE arrangerte informasjonsmøte i bygda august 1970 møtte omtrent hele Masis befolkning opp for å demonstrere. Det var den første organiserte aksjonen mot regulering av elva. Aksjonsutvalget for Masi fulgte opp sammen med Kautokeino kommune og sameorganisasjonene NSR og NRL med krav om varig vern av Alta-Kautokeinovassdraget.

«Det finnes praktisk talt ingen sammenheng mellom samiske interesser og Alta.» Eskild Jensen, statssekretær ved Statsministerens kontor, 1980 - intervju

Utsagnet provoserte både samer og støttespillere kraftig. Ulike verdensoppfatninger kan leses i den retorikken som ble brukt fra begge sider. Virkemidler som sultestreik og okkupasjon av statsministerens kontor føltes både provoserende og engasjerende, avhengig av ståsted.

Det er selvsagt lettere å få oppmerksomhet med bruk av følelser enn med statistikk. Bildene som gikk verden over og viste den svake part overkjørt av maktens apparat engasjerte mange. Enkelte arrogante uttalelser fra tilhengere av utbygging bidro også til økt splittelse og temperatur.

I følge utgravningslederen måtte arkeologene daglig forsvare undersøkelsesområdene mot anleggsmaskiner. Det var også tilfeller der offisielle skilt om kulturminner og sperringer som skulle beskytte dem mot anleggsarbeidet ble fjernet av enkelte i lokalbefolkningen. Tromsø Museum besluttet å ikke anmelde hendelsene:

«... under hensyn til den betendte situasjonen i distriktet og de tydelige tegn på oppblussende rasehat i visse kretser besluttet vi å la det være...» Povl Simonsen, 1987

Mellom 1971-74 foretok Tromsø Museum systematiske undersøkelser av kulturminner fra eldre steinalder til nyere tid i områdene som ble omfattet av de foreliggende utbyggingsplanene. Til sammen ble det påvist 60 boplasser fra steinalderen, der den eldste bruken ble datert til ca. 6 500 f. kr.

I februar 1981 ble arbeidet med anleggsveien midlertidig stoppet da det ble klart at kravene til undersøkelser etter den nye kulturminneloven ikke hadde blitt oppfylt. Tromsø Museum og NVE skyldte på hverandre for manglende informasjon og initiativ. Undersøkelsene startet straks snøen gikk og førte til noen justeringer av traséen for anleggsveien.

Nedenfor den planlagte dammen ble det mellom 1981-83 påvist et bosetningsområde som hadde vært i bruk fra ca. 6 000 f. kr til middelalder. Dette ble tolket som et resultat av gjentatte besøk fra fjordkystbefolkningen over flere tusen år. På vidda over canyonen ble det registrert flere fangstanlegg med nesten 100 fangstgroper strategisk plassert i terrenget, samt spor etter telt og ildsteder. Omkring Virdnejávri ble det mellom 1984-87 også funnet spor etter flere boplasser og fangstanlegg. Det ble i tillegg funnet ovner for brenning av keramikk magret med asbest, som forekommer lokalt i området. Bosetningen her ble datert til mellom ca. 2 000-500 f. kr.

På grunn av misforståelser mellom Miljøverndepartementet og Tromsø Museum om hva som var nødvendige undersøkelser etter den nye kulturminneloven, ble arbeidet på anleggsveien satt i gang før alle undersøkelsene var foretatt. Veiarbeidet ble derfor stanset i februar 1981, og traséen lagt om som følge av museets befaringer den sommeren.

«Det ligger ikke noe sensasjonelt i den politiske beslutning som ble truffet for å etterkomme kulturminneloven i Alta. At et arbeid stanses midlertidig av hensyn til fornminner har skjedd før, og det vil ganske sikkert også skje i framtiden. Men i Alta-saken tillegges alt en helt unormal dimensjon.» Sigmund Larsen, generaldirektør ved Norges vassdrags- og energidirektorat, 1981

Partene i saken var likevel enige i at behandlingen av arkeologiske forhold i forbindelse med søknaden var i orden. Tromsø Museum påpekte imidlertid at selv om en regulering av innsjøen Virdnejávri ikke ville ha skadevirkninger på forhistoriske kulturminner, ville flere nyere samiske kulturminner i området bli ødelagt. Museet fant det i 1974 ikke mulig å foreta en total vurdering av skadevirkninger på nyere kulturminner på grunn av manglende samisk etnografiske undersøkelser. Museet anmodet på dette tidspunktet Miljøverndepartementet om behovet for undersøkelser og ekstra-ordinært personale. Departementet underrettet NVE om at henvendelsen var oversendt Kirke- og undervisningsdepartementet med anmodning om å eventuelt ta saken opp med Vassdragsdirektoratet. Siden hørte ingen av institusjonene mer om saken.

Samisk etnografiske undersøkelser ble dermed ikke foretatt for magasinområdet. Staten ved NVE bestred at den nye kulturminneloven, som trådte i kraft i 1979, skulle være gjeldende rett på søknadstidspunktet, selv om det hadde vært praksis å undersøke nyere samiske kulturminner. Det ble også argumentert med at de berørte områdene var meget små sammenlignet med en vanlig kraftutbygging. I dommen fra 1982 kommer det fram at Stortinget var klar over denne mangelen i søknaden om regulering, men at dette etter omstendighetene ikke fikk betydning for totalvurderingen i konsesjonsbehandlingen.