Vår tids flommer

Når nattoget plutselig stopper opp fordi skinnene er vasket bort og folk flykter hastig fra husene sine gjennom et regntungt kveldsmørke, er det lett å glemme at flommer også er et gode.

Øyvind Paasche, forsker ved Norce, Innovasjonsleder på Climate Futures, og Bjerknessenteret for klimaforskning ved UiB Kolbjørn Engeland, forsker i Norges vassdrags- og energidirektorat
Ødelagt jernbane som går langs en elv.
Elve- og jernbanebrudd ved Roggnes etter flommen i Gaula august 1940. Foto: Olaf Strand, NVE.
EP03: Frykten for vannet

Hva er positivt

Flommer er en naturlig del av det klimaet vi tilfeldigvis har bestemt oss for å leve i. De bringer med seg næringsstoffer til innsjøer, fjorder og sjøer. De sikrer tilførsel av sedimenter og de fyller opp vannreservoar være seg grunnvann eller oppdemte basseng. Selv om flommer eroderer enkelte områder vil de også deponere sedimenter andre steder, og med det hindre eller redusere erosjon.

Det er allikevel de negative effektene av flommer som sikrer overskrifter og økt oppmerksomhet i samfunnet forøvrig. For ironisk nok, er det nettopp de ødeleggende kreftene som gjør at det finnes et vell av ulike data om flommer.

Flomstein med vann rundt.
Flomsteinen ved Norsk skogmuseum i Elverum under vårflommen i 2018. Foto: Bård Løken, Anno Norsk skogmuseum.

Tap av liv, hus og veier skaper ikke bare frykt og oppmerksomhet, men også et behov for dokumentasjon og forståelse. I Norge er det historiske nedskrivninger som forteller om flommer tilbake til 1200-tallet, og det er flomsteiner med merker av historisk store flommer tilbake til 1600-tallet samt kunst og andre kilder som malerier og fotografier.

Nøye overvåking

De siste 100 årene har det også blitt foretatt systematiske målinger av vannføring i elver rundt omkring i Norge. Denne, etter hvert så omfattende overvåking av vann i stadig bevegelse har flere mål: å kunne beskrive de ulike elvene, forstå når på året de flommer, hvor store og varige de er, og hvor ofte de gjentar seg. Med gode målinger åpner muligheter seg for å kunne beregne hvor ekstrem den neste storflommen kan bli, og med hvilken presisjon det lar seg gjøre.

Denne investeringen i en nasjonal datainnsamling har betalt seg. Per i dag er vi i besittelse av en solid kunnskap som gjør at vi kan planlegge for kommende farer. Det er allikevel en iboende svakhet eller Akilleshæl i denne kunnskapen basert på observasjoner gjort de siste 100 årene. Klimaendringer har tydeliggjort at underliggende, vedvarende trender i nedbør og temperatur og dermed flommer svekker premissene for beregninger av særlig store flommer med kun 100 år med observasjoner.

Nye kunnskapsveier

Hvordan kan man komme rundt denne kritiske utfordringen? Dette er en problemstilling vi har jobbet med i flere år, ikke minst gjennom prosjektet Hordaflom (Paasche et al., 2021). Her har vi sett på mulighetene av å forene ulike typer med data i et forsøk på å utvide tidsseriene. Dette kan vi gjøre fordi flommer etterlater seg ulike type sedimentære signaturer som på ulikt vitenskapelig vis kan identifiseres og siden settes sammen til en helhetlig historie (Støren et al., 2016).

Det arkivet som bevarer disse «signaturer» på best vis, er innsjøer. Når elvene bruser over sine bredder, øker frakten av sedimenter. Om dette sedimentrike flomvannet når en innsjø, vil brorparten av de felles ut og avsettes pent og pyntelig på bunnen av innsjøen.

«Disse visittkortene, lagt igjen gjentatte ganger under dramatiske omstendigheter, blir liggende uforstyrret på bunnen av sjøen inntil vi kommer og henter dem ut med passende utstyr. »
Øyvind Paasche, forsker, 2021

Rekken av ulike visittkort fordelt over tid, kan vitne om hvor ofte det har flommet over, størrelsen på flommen og kanskje også om det var en vår- eller høstflom. Med et tilstrekkelig antall detaljerte rekonstruksjoner, kan vi se geografiske mønster og trender som kan supplere og utvide de siste 100 årene med overvåkning av elver og vassdrag (Støren & Paasche, 2014).

For noen vassdrag kan vi øke dataspennet fra 100 til 10 000 år. Det gjør at istedenfor å forstå et av Ibsens skuespill framført på Nationaltheateret gjennom kun en fattig glippe i sceneteppet, blir det nå trukket helt ut til sidene.

Store flommer gjennom tidene

En av de elvene vi nylig har publisert en studie om er Norges klart største elv, Glomma (Engeland et al., 2020). For å bedre forstå Glommas lunefulle natur og dens samspill med klima har vi tatt i bruk både flomsteinen ved Skogmuséet i Elverum og naturens eget flomarkiv i form av sedimenter i Flyginnsjøen ikke langt fra Kongsvinger.

Gammel flomstøtte med kongekrone.
Flomstøtten ved Grindalen i Elverum, reist etter flommene i 1773 og 1789. Foto: Anno Norsk skogmuseums fotosamling.

Dette arkivet forteller om store variasjoner. Gjennom «Den Lille Istiden», fra 1450 til 1850, ser vi en betydelig økning av flommer i Glomma. Til sammenligning observerer vi færre flommer i relativt varme perioder. Vi observerer også at ingen annen flom kan matche «Storofsen» av 1789.

På Vestlandet har vi undersøkt flomarkiv fra Bergen, Voss og Odda. På Voss, for å velge ett av de tre stedene, fungerer kirken som en egen flomstein siden det i historiske flomhendelser omtales hvor høyt vannet stod i kirka. I 1604 stod vannet over en meter opp på kirkeveggen, mens det i 1743 stod opp til koret i kirken.

Voss kirke ble bygd på slutten av 1200-tallet, og man kan lure på hvorfor kirken ble bygget på et sted som blir oversvømt relativt hyppig, minst fire ganger på 1700 tallet. Analysene våre av sedimentene i Vangsvatnet viser betydelig færre og mindre flommer før 1300, så det er godt mulig at plassering av kirka var godt gjennomtenkt med utgangspunkt i datidas klima.

Bilde av kirke med trær rundt
Voss kirke på Vossevangen, omkring 1890. Foto: Axel Lindahl, Norsk Folkemuseum.

Regionale forskjeller

Flommer på Øst- og Vestlandet har stedegne særegenheter ikke minst fordi det ofte er ulike værhendelser som fører til storflommer i de to regionene. På Vestlandet inntreffer de ofte når en fuktig atmosfærisk elv treffer fjellene slik at nedbøren tvinges ut. Flommene som følger av dette, er typisk korte og heftige og kan grave, erodere og rive med seg veier og hus (Johansson et al. 2020).

I de store vassdragene på Østlandet er det gjerne en brå overgang fra en kald til en varm periode sent på våren, gjerne sammen med nedbør, som utløser storflom. Flommene her bruker lengre tid på å bygge seg opp og oversvømmer typisk de brede elveslettene.

Landskap og bygninger under vann.
Flommen i Østerdalen 1995. Foto: Blom Geomatics.

Denne nye kunnskapen om at hyppighet av flommer varierer gjennom tidene, åpner for å bruke nye begreper om flommer. En 200-års flom er ikke den samme om 50 eller 100 år. For å forstå hva som kan skje der du bor kan det være enda bedre å snakke om sannsynlighet for flommer. For eksempel hvor sannsynlig er det at ditt hus oversvømmes de neste 20 årene?

Våre studier viser at det er sterke koblinger mellom flom og klima, men andre forhold kan også påvirke flommer som endringer i skogdekke, elvebanker eller ras.

/episoder/frykten-for-vannet/

Leve med framtidens flommer

Med et lengre perspektiv på plass ser vi at variasjoner i vannføring, gitt til kjenne ved flommer, er sterkt knyttet til klima. Med store fremtidige klimaendringer i mente, er det god grunn til å søke dypere inn i denne koblingen, kanskje særlig med tanke på forskyvninger av flomsesongene og romlige mønster.

Uavhengig av hvordan vi løser dette kan det virke som om avhengigheten vår av det elvene tilbyr som elektrisitet eller for rekreasjon kun vil øke, og dermed kan fort sårbarheten for fremtidige flommer også stige.

Med et lengre perspektiv på plass ser vi at variasjoner i vannføring, gitt til kjenne ved flommer, er sterkt knyttet til klima. Med store fremtidige klimaendringer i mente, er det god grunn til å søke dypere inn i denne koblingen, kanskje særlig med tanke på forskyvninger av flomsesongene og romlige mønster.

Maleri av flom i by.
«Storflom 1792». Motiv fra Skien. Kunstner: Joachim Schweder. Telemark museum.

Når det er sagt, tror vi like fullt at det finnes gode måter å håndtere og forvalte fremtidige utfordringer på. Dette fordrer en fortsatt jakt etter nye måter å lære å kjenne lunefulle elver og flommer på, og ikke minst deres forbindelse til et klima som på sin side stadig bryter nye grenser.

/episoder/frykten-for-vannet/