Frosne spor fra fortiden

Ötzi, ismannen fra steinalderen som ble funnet i alpene, er velkjent for mange. Men det er kanskje mindre kjent at de fleste arkeologiske funnene fra isbreer faktisk er gjort i Norge.

Tre arkeologer i arbeid på bre.
Arkeologer arbeider med å sikre funn i høyfjellet i Innlandet. Foto: Innlandet fylkeskommune, Det brearkeologiske sikringsprogrammet.
EP01: Brefolket

Stor mengde funn fra norske isbreer

Høyere sommertemperaturer fører til at isen i det norske høyfjellet nå tiner bort. Nedsmeltingen av isbreene våre har vært særlig merkbare siden år 2000, og de er nå smeltet tilbake til nivåer som sist ble sett for 6000 år siden.

Ettersom isen trekker seg tilbake, dukker frosne spor fra fortiden opp. Høsten 2006 var lang og varm, og dette førte til at hundrevis av gjenstander dukket fram fra isen. Siden da har gammel is smeltet tilbake år for år, og avdekket flere funn.

Dronebilde av Juvfonne
Juvfonne. De lyse områdene indikerer hvor isen har smeltet tilbake de siste årene. Foto: Simon Oldani. NVE.

Over halvparten av verdens arkeologiske funn fra isbreer er funnet i Norge, nærmere bestemt i Innlandet fylke. I regi av fylkeskommunens brearkeologiske sikringsprogram er det samlet inn over 3500 funn fra 55 ulike funnsteder, blant annet på Lendbreen og Juvfonne. Det er funnet rester etter blant annet jaktredskaper, klesplagg, sko, ski og sleder. Det eldste funnet er et 6000 år gammelt pileskaft.

Hvordan kan alle disse gjenstandene ha overlevd tusenvis av år i isbreer som er i bevegelse og som skurer seg fram gjennom fjellene? Svaret er at funnene kommer fram fra isfonner som, i motsetning til isbreer, ligger stille.

Har dette vært veien fra dalbunnen opp til høyfjellet?
3D-animasjon: Unn Yilmaz Eide. NVE.
Arkeologenes basecamp på Lendbreen, august 2013
Det kan være tøffe arbeidsforhold for arkeologene, her på Lendbreen i august. Foto: Innlandet fylkeskommune, Det brearkeologiske sikringsprogrammet.

Ferdsel og jakt

Gjenstandene som er funnet kaster lys over ferdsel og jakt i høyfjellet og på breene gjennom tusenvis av år med forhistorie. Dateringen på funnene strekker seg fra yngre steinalder fram til middelalderen, det vil si at funnene er 6000 til 500 år gamle.

Av gjenstander relatert til jakt, er det funnet pilspisser, buer, spyd og såkalte skremmepinner. Skremmepinner er trepinner med løse trebiter eller bjørkenever i toppen som beveget seg i vinden. Bevegelsene skremte reinen og ble brukt for å lede dem mot jegerne. Det er hittil funnet mer enn tusen slike pinner som har smeltet fram fra isen

Skremmepinner funnet på bre
Noen av de mange skremmepinnene funnet på breen. Foto: Innlandet fylkeskommune, Det brearkeologiske sikringsprogrammet.
Vevd kjortel fra jernalderen (ca. 1700 år gammel) funnet på Lendbreen
Vevd ullkjortel fra jernalderen (ca. 1 700 år gammel) funnet på Lendbreen. Foto: Mårten Teigen. Kulturhistorisk Museum.

I tilknytning til fjellpass er det funnet flere rester etter bekledning. De sjeldneste funnene er en vevd ullkjortel som er 1700 år gammel, og en tusen år gammel vevd ullvott. Funn av intakte klesplagg fra forhistorien er sjeldne i europeisk kontekst, men det er gjort liknende funn i alpene.

En teori er at klærne stammer fra folk som har frosset i hjel i fjellet. Alvorlig nedkjøling kan gjøre folk så desorienterte at de føler seg varme, og derfor kaster klærne.

Ett av de tidligste funnene fra den varme høsten i 2006 var en 3 400 år gammel hudsko. Typisk for hudskoene som er funnet ved breene, er at hårsiden er vendt utover. Dette ga sannsynligvis bedre grep på is og snø.

Hudsko fra bronsealderen, 3400 år gammel.
Hudsko fra bronsealderen (3400 år gammel) med søm på hælen, funnet på Langfonne. Foto: Vegard Vike. Kulturhistorisk Museum.

Viktig å sikre funnene raskt

Når gjenstandene smelter fram fra isen og blir liggende åpent, er de mer sårbare for skade. Vind og smeltevann kan spre funn og fragmenter av funn over store områder, og nedbrytningen av organisk materiale går raskere.

Arkeologene må handle raskt for å sikre funnene som ofte smelter fram flere steder samtidig. Materiale som stein og jern, som er brukt for eksempel i pilespisser og hestesko holder seg godt. Organisk materiale som tre, never og bein brytes raskere ned, mens senesurring, skinn og tekstil er enda mer sårbart.

«De best bevarte pilene har fortsatt treskaftet med pilspissen, surringen, beken og styrefjørene intakt.»
Fra Secrets of the Ice
Funn av pil på bre
En av de mange godt bevarte pilene som er funnet, med både pilspiss og treskaft intakt. Foto: Innlandet fylkeskommune. Det brearkeologiske sikringsprogrammet.

Hva forteller funnene om bruk av høyfjellet

Ut fra funnene kan vi se at folk begynte å bruke høyfjellet i mye større grad fra 200-tallet e.Kr. Bruken får en topp på 5-600-tallet, og så avtar den gradvis fram mot 1000-tallet. Den økte aktiviteten i fjellet tidlig i perioden skyldes sannsynligvis høyere folketall og utbredelse av jordbruk i dalførene rundt høyfjellet på samme tid.

Reinflokk i vinterlandskap
Reinflokk i vinterfjellet, Åre i Sverige. Foto: Marcus Löfvenberg. Unsplash.

Men hva kan forklare den store mengden funn i høyfjellet fra årene mellom 500 og 600 e.Kr.? Klimadata, blant annet fra den gamle innlandsisen på Grønland, viser at det et sted nær ekvator skjedde et stort vulkanutbrudd i år 536.

Vulkanutbrudd
Vulkanutbrudd, Guatemala. Foto: Caitlin Wynne. Unsplash.

Et nytt katastrofalt vulkanutbrudd følger kort tid etter i år 540. Askelaget i atmosfæren blokkerer for solstrålene, og kuldeperioden som følger varer i over hundre år. Sommervarmen og avlingene svikter.

Historiske kilder i Europa og Asia forteller om mørke, kulde og hungersnød. Det er færre arkeologiske funn fra lavlandet i denne perioden og mange gårder fraflyttes, noe som indikerer at folketallet synker dramatisk. Det er mye som tyder på at Fimbulvinteren, som er beskrevet i historiske kilder fra 1200-tallet, refererer til denne hendelsen.

«...det kjem ein vinter som er kalla Fimbulvinter. Då driv det snø or alle ætter, det er sterk kulde og kvasse vindar, ingen ting har gagn av sola. Det er tre slike vintrar - utan sommar imellom.»
Snorre Sturlason

Det var nok allerede en utfordring å drive med jordbruk i de høytliggende dalførene i Innlandet. Flere år med kalde og våte somre, som følge av vulkanutbruddene, ville ha gjort forholdene her enda vanskeligere.

En forklaring til at bruken av høyfjellet øker, til tross for kulden, kan være at ressursene her ble desto viktigere når jordbruket slo feil. Økt jakt på reinsdyr kan ha vært den mest nærliggende måten for menneskene her å tilpasse seg og overleve i et kaldere klima.