Sidehistorier

Seks dager krever seks liv

Ei iskald vare

Noen få mennesker er så heldige å ha isbreene, det glitrende hvite landskapet, som arbeidsplass. For disse er sikkerheten viktigere enn noe annet. Men hva har forandret seg siden brevandringens spede start?
«Bevisstheten rundt sikkerhet og selve sikkerhetsarbeidet har blitt mer fremtredende de senere årene. Det var nok færre regler da de første forskerne startet på «Brekontoret» på 1960-tallet, men i all hovedsak rekrutterte man erfarne og fjellvante folk.» sier breforsker Liss Marie Andreassen (2020).
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har en gruppe forskere som jobber på bre. Deres hovedoppgave er å overvåke breenes utvikling. For å utføre denne jobben oppdateres de kontinuerlig på sikkerhet, blant annet i form av jevnlig kursing.
I motsetning til brevandrerne på starten av 1900-tallet er ikke dagens forskere opptatt av å komme først til topps eller velge den mest utfordrende ruten, De passer på å ta den sikreste veien til målestasjonene. Men litt eventyrlyst har de nok – de som har breene som arbeidsplass.
Viktige fellestrekk for brevandring før og nå er erfaring, lokalkunnskap om breen og fokus på trygghet. I listen under ser du hvilket utstyr som ble anbefalt og regler for hvordan man burde bevege seg på breene i 1918.
Regelverket for hvordan arbeidet skal utføres må følges nøye. NVE bruker tomannstaulag når vi måler på faste breer hvor vi er kjent, sier Liss. Instruksen beskriver blant annet ulike redningsteknikker og knuter vi må kunne og hvordan man binder seg inn i taulag.
Mye av utstyret som brukes på bre i dag er det samme, men det har utviklet seg og blitt mer teknisk siden 1918. Tre hovedredskaper har vært og er fortsatt viktig i brevandring: Tau, isøks og stegjern. Under står NVEs råd til dagens breforskere.