Vannlandet Norge har stor kapasitet for kraftproduksjon. Norge produserer i dag 140 TWh/år. Av dette bruker dagens norske 2,5 millioner husholdninger 38 TWh/år. Hvis all kraften gikk til privat forbruk ville vi kunne forsyne nesten 10 millioner husholdninger. Kraften går først og fremst til oppvarming av boliger og bygg. Industri og transport er også store forbrukere.
Hadde det vært mulig å utnytte hvert eneste vannfall til kraftproduksjon ville produksjonen være 600 TWh/år. Slikt kraftutbygging er helt urealistisk, men viser at Norge er et mektig kraftland.
Kraften som produseres må også overføres til stedene den skal brukes. Strømmen fraktes i kraftledninger, kabler og nettstasjoner. Dette skjer hver dag uten at vi tenker over det. Summerer vi hele ledningsnettet i det norske landskapet lander vi på 130 000 km. Det er godt og vel tre ganger rundt jordas ekvator.
Å frakte kraften ut av Norge er ingen ny idé. Allerede for hundre år siden ble det lagt planer for kraftutveksling mellom nordiske land.
Norsk vannkraft er ettertraktet
Stemningen var høy da verdens første vannkraftkonferanse gikk av stabelen i London i 1924. Første verdenskrig var over og optimismen stor. Norge var sterkt representert på konferansen, både myndigheter som Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (NVE) og industriledere deltok.
Norge fikk mye oppmerksomhet og ble fremstilt nærmest som en uutømmelig kilde av vannkraftressurser. Sigurd Kloumann, kjent ingeniør og industrigründer, uttalte at
«Norge er «uten tvil det eneste landet i Europa med så stort vannkraftoverskudd at det i lang tid fremover kan forsyne deler av overskuddet sitt til andre land.» Sigurd Kloumann, 1924
Kloumann la frem dette scenarioet i sitt foredrag for det internasjonale publikummet i London.
Datidens norske vannkraftekspertise fastslo at 12 % av den utnyttbare vannkraften i Norge var bygd ut og hadde et potensiale som langt overstiger innenlands forbruk. Norge har med andre ord mer enn nok kraft til så vel alminnelig forsyning som til tungindustri.
Kloumann mente at dersom Norge skal bruke all kraften innenlands vil det kreve en gigantisk utvikling av tung elektrokjemisk industri og at industrien måtte bygges i nærheten av isfrie havner i vest. Videre mente han at en slik gigantisk industrialisering ville skape stor sosial uro og misnøye og dermed være politisk vanskelig.
Kloumann konkluderte med at Norge ikke var moden for en slik utvikling. Etter hans syn var det mest gunstig for Norge å eksportere overskuddskraften til nordlige deler av Europa.
Vi kan her fornemme stor begeistring for vannkraftutbyggingens fremtid i Norge - en utbygging som ville kunne dekke både storindustri, husholdninger og nabolands kraftbehov i lang tid fremover.
Norsk vannkraft til industriformål ble karakterisert som uhyre billig i verden. Den dag i dag er industrikraften fortsatt relativt billig, men nå fremheves den også som «grønn».
Det skulle gå 40 år innen nesten alle norske husholdninger var strømforsynte. Men hva skjedde med krafteksport til naboland? Var det bare store tanker eller lot visjonene seg realisere?
Kraftutveksling med nabolandene – tre eksempler
Å overføre norsk kraft til våre naboland begynte i 1960-årene. Den største overføringen forsynte Stockholm. Siden 1976 har vi hatt eksport og import av kraft mellom Norge og Danmark. Og vi må heller ikke glemme at Norge har vært avhengig av russisk strømforsyning.
De historiske eksemplene er likevel for små å regne sammenlignet med dagens kraftutveksling (eksport og import). Men de illustrerer at kraftutveksling ikke bare er et teknisk, men også et politisk arbeid.
Norsk strøm til svenskene finansierer utbygging i Trøndelag
Kraftledningen mellom Nea kraftverk i Trøndelag og Järpströmmen kraftverk i Sverige fra 1960 er Norges første ordinære kraftutveksling med utlandet. Traséeen er 100 km lang, hvorav 25 km på norsk side. Traseen går gjennom fjellområder og i en gammel ferdselsvei.
Etterkrigstiden bar preg av både svak økonomi og et stort behov for kraftutbygging. Da Nea skulle bygges, tydde Norge til utradisjonelle metoder. I 1953 foreslo den norske handelsministeren å få svenskene med på utbyggingen, som var en stor investering. En investering i form av lån. Som nedbetaling skulle svenskene få halvparten av kraften fra Nea i 15 år, noe som sikret kraft helt til Stockholm.
Krafteksport var nytt og omstridt, og saken ble debattert og behandlet i Stortinget. Mange mente at kraften var for dyrbar til å overføres ut av landet. I 1960 ble saken likevel avgjort med et lite stortingsflertall. Kontrakten ble underskrevet av den svenske og den norske statsministeren. Åpningen av linjen ble en skjellsettende begivenhet for kraftnasjonen Norge.
I perioden 1960-1975 gikk halvparten av kraften produsert i Nea til Sverige, og byggelånet ble på den måten nedbetalt. Det litt pussige var at våren 1960 var ekstraordinært tørr i Trøndelag. Det førte til at kraften gikk fra Sverige til Norge en periode.
I 2010 ble kraftledningen i sin helhet oppgradert til høyeste spenningsnivå (420 kV) og kraften går begge veier. Siden 1975 har det vært mer eksport fra enn import til Norge.
Russerstrøm - samarbeid under den kalde krigen
Nesten midt på grensen mellom Norge og Russland i Pasvikelva – sto det russiske kraftverket Boris Gleb, ferdig bygd i 1962. Norske entreprenører sto for utbyggingen, og det ble brukt norsk strøm. Hvordan var det mulig?
Etter andre verdenskrig er fronten mellom øst og vest iskald. Den kalde krigen gjør internasjonalt samarbeid vanskelig. Under disse forholdene inngår Norge og Sovjet i 1957 en unik avtale om kraftsamarbeid i Pasvikelva, en elv med utspring i Enaresjøen i Finland.
Kraftbehovet i Øst-Finnmark ble stort etter at tyskerne sprengte det meste av kraftforsyningen under tilbaketrekningen i 1944-45. Til tross for bygging av noen mindre kraftverk var det for lite strøm, og linjenettet var i dårlig forfatning.
Flere tørrår i tillegg til dårlig linjenett fører til akutt kraftkrise på norsk side i 1971. NVE inngår avtale om kjøp av sovjetisk kraft og får lov til å bygge en kraftledning på 10 km fra Boris Gleb til Kirkenes. Anleggsarbeidet ble utført i rekordtempo, knappe tre måneder.
Strømmen fra Boris Gleb skapte problemer da Norge har høyere krav til frekvens og tidsavvik i strømforsyningen. Folk fikk problemer med elektriske artikler når «russerstrømmen» kom inn. I 1986 ble koplingsanlegget i Boris Gleb bygget om med norsk hjelp og problemene var over.
Denne importen av «russerstrøm» gjaldt helt til år 2000. I 2022 la Statnett ned kraftlinjen Boris-Gleb.
Første sjøkabel til utlandet – en teknisk triumf
Kraftutveksling med Danmark var naturlig nok kun mulig ved å legge kabler i sjøen. Ideen om en samkjøring mellom Danmark og Norge går helt tilbake til 1918, men blir først realisert i 1976.
Da blir Norges første sjøkabel til utlandet ferdigstilt – fra Kristiansand til Hirtshals. Skagerak 1 er et teknologisk pionerprosjekt og kabelen på 127 km var den gang lengst i verden. Den ble overgått i 2021 av North Sea Link mellom Suldal og Blyth i Storbritannia med sine 720 km.
VG kalte Skagerak 1 verdens dyreste «elektriske ål» i sin dekning av sammenknytningen av de to landene på 550 meters dyp. Skagerak 1 og 2 ble starten på anlegget Cross-Skagerrak, der Kristiansand transformatorstasjon er endepunkt på norsk side. Overføringsanlegget til Danmark sto ferdig i 2014, og har fire sjøkabler.
Nå nærmer Skagerrak 1 og 2 seg slutten av sin tekniske levetid og Statnett og Energinet i Danmark har i felleskap besluttet å vurdere reinvestering av disse.
Fra kraftoverskudd til kraftunderskudd
Bruken av elektrisk kraft har økt kraftig siden 1924. Norge har nådd grenser man ikke så for seg for 100 år siden. Allerede i 2001 uttalte statsminister Jens Stoltenberg at «vannkraftepoken er slutt».
I 2024 er 64 % av vannkraftpotensialet bygd ut, og 23 % av norske vassdrag vernet. Dette har ført til en mer anstrengt kraftsituasjon. Nå står forsyningssikkerhet og mulig innenlands kraftunderskudd på dagsorden.
Norge har i løpet av over 100 år gått fra å være en vannkraftnasjon til å bli omtalt som en miljønasjon. Vannkraften har fått ny aktualitet og større betydning siden «det grønne skiftet».
Mange mener Norge, med sin fornybare kraft, står godt rustet i å møte klimaforpliktelsene som innebærer utfasing av fossil energi (kull, olje, gass) og en storsatsing på ulike typer fornybar energi (vind, vann, sol). En storstilt endring som preger det europeiske kraftmarkedet.
Norge har også endret lovgivningen. Energiloven fra 1991 fører til at Norge får et fritt kraftmarked. Produksjon og omsetning av kraft konkurranseutsettes. Det betyr at strøm blir en vare og mindre styrt av politiske vedtak. I tillegg skilles kraftoverføring fra kraftproduksjon. Leveringssikkerhet er ikke lenger et ansvar for lokale energiverk, men et nasjonalt ansvar.
Hvordan fungerer dagens kraftsystem?
Norge er koblet sammen med Sverige, Finland og Danmark i ett felles strømnett. Det betyr at produksjon og forbruk til enhver tid må være likt i hele dette området. Det nordiske nettet er igjen koblet til resten av Europa, og dette enorme nettet kan kalles verdens største maskin.
Økningen i bruken av elektrisk kraft må ses på bakgrunn av at vannkraften er fornybar. Den er basert på naturens eget kretsløp. Produksjonen forurenser ikke naturen slik andre energiformer gjør.
Vannkraften har mange steder erstattet fossile energiformer som ikke er fornybare og som gir store CO2 utslipp. Energieksperter i dag mener Norges vannmagasiner kan bli Europas «grønne batteri» i 2050. Det vil kreve stor oppgradering av vannkraft og økt kraftutveksling med utlandet.
Norsk vannkraft har gått fra å være uhyre billig industrikraft for 100 år siden til uhyre ettertraktet energi i Europas klima- og energiomstilling. For å nå sine klimaforpliktelser må Norge produsere 30 % mer fornybar kraft enn i dag. Dagens energikommisjon skriver:
«... det er tidskritisk å øke utbyggingstakten for å komme så nær klimamålene i 2030 som mulig. Det krever ekstraordinære tiltak på kort sikt […] Uten nye tiltak vil vi ikke lykkes med å nå klimamålene, vi vil ikke lykkes med å legge til rette for ny grønn industri og vi vil ikke lykkes med å sikre konkurransedyktige priser.» Energikommisjonen, 2023
For hundre år siden var eksport av norsk overskuddskraft til nordiske naboland på tegnebordet. Import av kraft til Norge inngikk den gang ikke i regnestykket. I dag er Norge en stor aktør innen både eksport og import av kraft på et nordisk og europeisk kraftmarked.
Flere fagfolk og politikere tegner opp Norge som Europas store fornybar-kraftleverandør slik Sigurd Kloumann gjorde i 1924.
