Sidehistorier
Frosne spor fra fortiden
Et nytt landskap smelter fram
En varm, solfylt julidag i 2019 er vi på vei opp langs det som på kartet ser ut som en liten bekk. Dette er Gråsubekken som går fra Gråsubrean og ned til den større Veoelva i Lom. Tross navnet er det lite som minner om en liten sommerbekk. Bekken har blitt en frådende, grå masse av smeltevann og sedimenter og bærer bud om hva som venter oss oppe på breen.
Vel oppe på brekanten er det første vi legger merke til lyden av vann. Det surkler, renner og sildrer overalt. Med jevne mellomrom brytes breflaten av smeltekanaler med brevann på vei ned, og vi må passe på så vi ikke plumper nedi.
Litt lenger opp på Gråsubrean møter vi breforsker i Norges vassdrags- og energidirektorat, Liss Marie Andreassen. Hun tilbringer noen dager her oppe for å vedlikeholde målestaker og å bore hull for nye.
Målestakene settes dypt ned i isen for å registrere avsmelting og tilvekst av snø og is på breene. Det er flere måter å bore ned stakene på, enten med manuelt isbor eller med varmtvannsbor.
Målestakene utsettes for store belastninger på breen. Både brebevegelser og vind kan bøye og bryte ned stakene slik at de må erstattes. Liss registrerer stakenes posisjoner på breen med GPS og noterer ned andre opplysninger.
Det er rekordlite snø på Gråsubrean i år, og avsmeltingen er svært stor. Iskappen er relativt tynn, og Liss regner med at det meste vil være borte i løpet av de neste tiårene.
At slike små breer forsvinner er synlige indikatorer på et klima og en jord i ubalanse.