Etter fjellskredene i Tafjord (1934) og Loen (1936) fikk Norges geologiske undersøkelse (NGU) i oppgave å kartlegge og måle fjellsprekker som kunne medføre betydelig skade ved eventuelle skred. Kartleggingen var den første i sitt slag og tok hovedsakelig for seg fjellpartier på Vestlandet. Undersøkelsene opphørte i 1940.
I 1953 ble Norges geotekniske institutt (NGI) grunnlagt, som fram til 1990 utførte skredforskning og farevurderinger her til lands.
I 1996 kartla NGU, i samarbeid med flere fylkeskommuner, skredfare i norske fjell. Arbeidet la press på myndighetene for å ta et større ansvar.
Ulike initiativ ble igangsatt rundt i landet, og i 2008 etablerte seks kommuner og fylkeskommunen på Nord-Vestlandet selskapet Åknes/Tafjord Beredskap for beredskapsplanlegging og skredvarsling.
Samme år besluttet regjeringen etablering av et statlig forvaltningsorgan for kartlegging av skredfare og forebyggende arbeid. Ansvaret ble lagt til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i 2009.
Nordnorsk Fjellovervåking ble opprettet i 2011 for å overvåke ustabile fjellparti i Nordnes i Kåfjord kommune i Troms.
I 2015 ble Åknes/Tafjord Beredskap og Nordnorsk Fjellovervåking lagt inn under NVE.
Ansvarsfordeling for oppfølging av fjellskred tydeliggjøres ved at NVE får ansvar for overvåking av utsatte fjellparti og varsling av farenivå til beredskapsaktører, mens kommuner og politi får ansvar for å varsle befolkningen og evakuering.
Fjellskredovervåking skjer blant annet ved hjelp av bakkebasert radar, elektronisk vater, laserteknologi, mikrofoner, strekkstag over fjellsprekker og webkamera.