Sidehistorier
Kraftledninger i sårbar natur
Strømmens vei fra kraftverk til bolig
1800-tallet står i fremskrittets tegn på mange områder. Ikke minst for fagfeltet elektroteknikk som utvikles etappevis fra 1820 til 1890-tallet. I 1820 oppdaget den danske fysikeren H.C. Ørsted sammenhengen mellom magnetisme og elektrisitet og fra da av gikk utviklingen raskt.
Elektrisitetens utbredelse skyldes utviklingen av overføringsteknikken. Den tyske ingeniøren Werner Siemens dynamoelektriske maskin i 1867 regnes som starten på en praktisk brukbar sterkstrømsteknikk. Fra 1870 til 1890 skjedde en banebrytende utvikling som la grunnlaget for utbredelsen av elektrisitetsforsyning i hele verden.
Norge, som tente det første elektriske lyset i 1877, kom tidlig med på grunn av våre utallige fosser, elver og innsjøer. Vannenergi som på grunn av ny teknologi kunne omdannes til elektrisitet.
1891 er et merkeår innen elektrohistorien. For første gang klarer man å overføre trefaset vekselstøm (høyspentoverføring) over lengre avstand. Strekningen var på hele 175 km fra et lite vannkraftverk i Lauffen am Neckar til Den internasjonale elektrotekniske utstillingen i Frankfurt i Tyskland. Samtiden oppfattet det som en sensasjon at elektrisitet kunne overføres over en så lang strekning uten store tap. En ny tid ventet!
Hva skjer i Norge?
Norge følger med på utviklingen og det skjer teknisk nybrottsarbeid mange steder. Det ene norske anlegget etter det andre, fra lengst i nord til sør, overgår hverandre. Det elektriske spenningsnivået er lavt, men øker fra 1 000 volt i Hammerfest 1891 til 10 000 volt i Kristiansand i 1900.
Dette er tiden før utbyggingen av kraftkrevende storindustri i Norge. Elektrisiteten brukes fremst til belysning i bedrifter, bygater og husholdninger, og den er relativt dyr. De tidligste anleggene var private og knyttet til lokale sagbruks- og treforedlingsbruk.
Flere av anleggene er kulturminner med nasjonal verdi, et par av dem presenterer vi i denne artikkelen.
Norske byer lyses opp
Det første kommunale strømforsyningsanlegget etableres i Hammerfest. Byen var blant de første i Nord-Europa som tok i bruk moderne vannkraftteknologi for å produsere elektrisk energi til å lyse opp gater og hjem. Elektrifiseringen var finansiert med penger fra byens brennevinssalg.
«Den straalande belysning gjør naturligvis stor lykke hos byens folk, som om aftenen ferdes tallrik ute for rett at nyde og beundre det prektige lys som frembringes paa en saa ufattelig maade. Her staar nok manges forstand stille – og det tør neppe være saa ualmindelig at faa høre spørgsmaal – som vi gjorde det forleden – om hva slags olje der benyttedes til lamperne.» Finmarksposten, 10. februar 1891
Allerede i februar 1891, tre måneder før den store elektrotekniske utstillingen i Frankfurt, kunne befolkningen i byen strømme ut i vintermørket og glede seg over elektrisk gatebelysning. «Mirakelet» kom fra kraftverket ved Storvatnet like øst for byen og overført via en 1,8 km lang luftledning.
Røros slår rekorder
Elektrisitet i luftledninger øker også i lengde fra 1,8 km i Hammerfest til 24 km på Røros i pionerfasen.
For å effektivisere driften av gruvene på Røros Kobberverk bestemte man seg for å benytte Kuråsfossens fallhøyde til kraftproduksjon. Kraftverket Kuråsfossen I sto ferdig i 1896, og kraftledninger ble strukket til gruvene Storwartz, Kongens og Mugg. Dette var stort, og for en kort periode var det Nord-Europas første høyspente kraftanlegg. Elektrisiteten ble brukt til lokomotiv, heiser, vaskemaskiner og belysning. Arbeidsflokken, både mannfolk og hester, ble redusert når elektrisiteten overtok mye av det tunge arbeidet.
Utvikling skjer hurtig på mange områder. Og allerede i 1896 skjer den første trefase vekselstrøm-overføringen i Norge på Røros. Kristiansand følger etter i 1900.
Pionertiden preges av hurtig endringstempo, og en blanding av private, bedriftsinterne og kommunale initiativ og anlegg. Det meste av strømmen ble brukt til belysning, og stort sett kun i mørke perioder av døgnet.
Kuråsfossen I, kraftstasjonen fra 1896, er et kulturminne med nasjonal verdi. Stasjonen er også en del av verdens kulturarv da Bergstaden Røros med omland står på Unescos verdensarvliste.