Sidehistorier
Jernbetong og kabelgate – glisne skogen blir tilbake
Strømmen brer seg. Tidslinje 1890-1924
Kilden i Maridalen
Inne i Maridalen ligger Oslos eldste og eneste vannkraftverk. Det lille anlegget, som sto ferdig i 1900, var ment å forsyne byens befolkning for all fremtid. Hovedstaden var i veldig vekst og hadde da ca. 230 000 innbyggere. Det skulle ikke gå mange år før kraftverket var underdimensjonert og Oslo (Kristiania) måtte ut av byen for å hente strøm.
Men i 1900 var kraftverket og kraftledningen fra Hammeren og inn til Kristiania stor ingeniørkunst og et pionerprosjekt. Utbygger var det kommunale energiverket. Selve arbeidet ble uført på under to år.
Produksjonen og overføringen av kraften fra Hammeren ble bygget med et ganske særpreget tofasesystem, som hadde likhetstrekk systemet brukt ved den store Niagarautbyggingen i USA i 1895.
Luftledningen ble strukket 7,7 km inn til en koblingsboks på Steinløkka, i dag Alexander Kiellands plass. Derfra førtes elektrisiteten videre i en 1,35 km lang jordkabel til Ankerløkka transformatorstasjon ved Akerselva hvor strømmen ble omgjort til likestrøm.
En helt ny verden åpnet seg da vannkraften fra Hammeren nådde byen og erstattet elektrisitetsforsyning fra et kullfyrt dampkraftverk. Langt flere innbyggere fikk tilgang på strøm, prisene ble lavere og bruken utvidet fra bare belysning til bruk i husholdninger og etter hvert oppvarming. Og for byens mange fabrikker var elektrisiteten helt av gjørende. Oslo var den største industribyen i landet.
Ledningen Hammeren - Oslo er oppgradert flere ganger siden 1900, men fremdeles er master fra 1920-tallet i bruk.
«Da Hammeren–Oslo ble bygget for over hundre år siden, var kraftledninger i langt større grad ansett som et statussymbol enn et miljøproblem.» Riibe & Weyergang-Nilsen, 2010
Gründervilje og utenlandsk kapital inntar Sørfjorden
Lengst inne i den dype og isfrie Sørfjorden i Hardanger ligger Odda og Tyssedal under bratte fjellsider. På kort tid ble disse to stedene omdannet fra rolige bondesamfunn til hektiske og røykfylte industristeder med internasjonale forbindelser.
1906 er startskuddet for kraftutbyggingen og industrialiseringen i Hardanger. På ingeniør Sam Eydes kontor i Kristiania stiftes Aktieselskabet Tyssefaldene for å bygge ut, produsere og selge kraft fra Tyssovassdraget. Eyde-gruppen hadde nylig kjøpt fallrettighetene til vassdraget.
Bak Eyde sto internasjonale kapitalinteresser med de svenske Wallenberg-brødrene i spissen. Tre uker etter stiftelsen ga staten ved Vassdragsvesenet konsesjon til å bygge et stort kraftverk i Tyssedal. Den første norske konsesjonen.
De viktigste kraftkundene til Tyssefaldene var de engelskeide selskapene Alby United Carbide Factories (tidligere Sun Gas Company) og North Western Cyanamide Company, som planla store karbid- og cyanamidfabrikker i Odda.
Karbid og cyanamid var kraftkrevende elektrokjemiske produkter. Nærhet til Tyssovassdraget og mulighet for sjøtransport var avgjørende for plasseringen. Det var imidlertid ikke plass til å bygge store fabrikker nær kraftstasjonen i Tyssedal. Kraften måtte dermed fraktes fra Tyssedal til Odda. Staten gir konsesjon til å bygge kraftlinjen.
I likhet med utvikling av Hammeren og linjen inn til Kristiania er bygging av kraftanlegget i Tyssedal og linjen inn til Odda et pionerprosjekt. Naturutfordringene var på større på Vestlandet, men igjen gikk arbeidet i rekordfart. Det tok omtrent halvannet år fra anleggsarbeidene startet til kraftstasjonen, overføringsledningen og fabrikkene var i drift. Et industrieventyr var i gang.
Transformatorstasjonene - vakre «symbol» på fremskrittet
I by etter by etableres elektrisitetsverk, linjer strekkes og vakre transformatorstasjoner bygges. Herfra strømmes det elektriske lyset ut og
«...modtoges med et varmt velkommen i form av haandklap.» Stavanger Aftenblad, desember 1909
Alle kraftledningene, kraftstasjonene og de fleste av transformatorstasjonene omtalt i artikkelen er kulturminner av nasjonal verdi.