Sidehistorier
Flommens ansikt
Kva gjer vi no?
Sommerdagene i juli 1789 vil for alltid være brent inn i vår historie. Da herjet «Storofsen» landet. Norges største flom. Mange tenkte nok som prest Jørgen Mandal da regnet satte inn.
Ofsen kommer
Fra Sørlandet til Trøndelag vokste elvene hurtig. De skiftet farge, fant nye veier og nådde rekordhøye nivåer. En lang, kald og snørik vinter ble avløst av plutselig varme og ukevis med regn. Værkombinasjonen var fatal. Dramaet vokste time for time og nådde sitt høydepunkt 21.-23. juli.
I Vågå ble det mørkt som natten. Lynet flammet mot den svarte himmelen og tordenbrakene ga gjenlyd mellom fjellene. Om mulig ble regnet enda mer ekstremt. Katastrofen var et faktum. Marka var mettet av vann — klarte ikke å ta til seg mer. Dermed gikk det ene jordskredet etter det andre nedover dalsidene. Hus, jorder og skog ble ført ut i Gudbrandsdalslågen og andre elver.
Folk og fe sto maktesløse. Mange trodde dommedag var kommet.
Det fantes verken flyfoto eller drone for å dokumentere skadene, men da flommen trakk seg tilbake var skadene ufattelige. 72 mennesker lå døde, under sanden eller i vannet. De aller fleste i Gudbrandsdalen. Flere tusen husdyr mistet livet og mer enn 1 500 gårdsbruk rammet.
Hele livsgrunnlaget var borte. Hvordan skulle man leve videre?
«Endnu ved man ikke, hvor stor Ødeleggelsen nordenfor er, siden Veiene ere ruinerede, endog Kongeveien.» Norske Intelligenzsedler, 1789 - Melding fra Fron
Livet etter flommen
Og hvem kunne hjelpe? Norge hadde verken egen konge, vassdragsetat eller et naturskadefond. Avstanden København - Norge var stor på alle måter. Da flommen trakk seg tilbake sendte danske myndigheter en kommisjon for å kartlegge skadene. De kom ikke med krisetiltak, men bøndene fikk redusert skatt og beskjedne lån til gjenoppbygging. For mange var ikke det nok.
Utvandring ble løsningen for de rundt 20 000 barn og voksne som tok den lange veien nordover. I Bardu og Målselv var det god plass til å starte på nytt med gratis jord fra staten og hjelp fra lokale myndigheter. Men utvandrerne glemte ikke hvor de kom fra, de tok med seg sin dølakultur.
De bygget Bardu kirke som en tro kopi av sin kjære Tynset kirke, selv kirkeklokken ble hentet sørfra. Den dag i dag har de lokale tromsdialektene en touch av øster- og gudbrandsdøl.
Tenke fremover
Måten myndighetene i Danmark taklet katastrofen viste med all tydelighet at de manglet kunnskap om flomhåndtering. «Storofsen» ble derfor en viktig tankevekker. Men det skulle gå hele 15 år før statlig ansvar ble plassert i Canal-Directionen for Danmark-Norge i 1804. Den første spiren til dagens Norges vassdrags- og energidirektorat.
Først i 1813 fikk Norge sin egen vassdragsetat med én ansatt. En Canal- og havneinspektør som skulle «.. jevnligen bereise det indre av landet for at undersoge og overveie elvenes gang og deres mulige korreksjon samt om han matte anse et eller andet Canalanlegg tilradelig for at lette og befordre en invortes kommunikasjon.»