Sidehistorier
Lillestrøm under vann
Var det syndfloden?
Det varme været kom seint, men brått i månedsskiftet april-mai 1916. Sola strålte, snøen smeltet og innimellom regnet det kraftig. Den 10. mai begynte man å ane at det var fare på ferde. Osfalldammen var full, og presset på demningen var enorm. Mannskapet på kraftstasjonen forsto at noe måtte gjøres for å redde dammen. De prøvde å åpne bunnlukene for å slippe ut vann, men klarte ikke å rikke dem. De klarte heller ikke å gi vannet fritt leide gjennom tømmerløpet.
Ut på natta 11. mai skjedde det de fryktet, Osfalldammen brast. Vannmassene fosset rett mot maskinistboligen som ble revet avgårde med den kraftige strømmen.
Maskinisten og hans gamle mor var i huset da ulykken skjedde. Maskinisten forsto at de var i livsfare. Han så seg ut noen steiner som stakk opp av de frådende vannmassene i nærheten av stedet huset hadde strandet. Han ville ta med mora dit. Da han åpnet døra ble huset raskt fylt av vann, første etasje kollapset og mora ble liggende fastklemt under en bjelke.
En redningsdåd
To dristige tømmerfløtere tok seg ut til det sammenraste huset med båt. De prøvde å redde mora ved å løsne bjelken. Dessverre døde hun innen de klarte å få henne løs. Maskinisten ble berget over i sikkerhet. For denne heltemodige redningsaksjonen fikk fløterne Per Øien (1866-1938) og Per Vangli (1876-1949) kongens fortjenestemedalje.
Flommen ved Osfallet krevde ett menneskeliv og ødela investeringer for enorme summer — bortimot en million kroner i datidens verdi. Den satte også den nyetablerte industribedriften i fare. Under flommen ble kraftstasjonen fylt med vann, stein og grus, men lot seg heldigvis reparere. Verre var det med demningen.