Sidehistorier
Hvor trygt er brevandring?
Breutstyr før og nå
Norgesvennen William Cecil Slingsby visste hva han snakket om etter sine mange tindebestigninger. Som en av de store europeiske klatrepionerene på 1800-tallet og æresmedlem i Den norske turistforening hadde han allerede i 1902 tydelige meninger om de viktigste egenskapene en brefører burde ha.
I Norge opplevde den bereiste, britiske eventyreren et mer urørt landskap enn i andre fjelland som Sveits, men han mente norske breførere var dårligere organisert enn kollegaene i alpelandet.
Andre halvdel av 1800-tallet var pionertiden for brevandring og oppdagelsene av den norske fjellheimen. Engelske og tyske herrer fra adel og overklasse kom til det fortsatt «uoppdagede» Norge for å oppsøke alt fra laksefiske til de høye tindene og de farlige breene.
De ville være førstemann til topps, på langs eller til å prøve ut ukjente strekninger. De betalte gjerne for å få dette til med flere Norgesbesøk. At mennesker fra bygdene rundt breene hadde beveget seg over tinder og brelandskap i uminnelige tider, syntes ikke å spille noen rolle.
«Han må være en dyktig og uforferdet klatrer [...] Han må fullt ut forstå seg på den rette bruk av tauet, og sørge for at den som følger etter han alltid vil kunne ha full nytte av det.» William Slingsby, tindebestiger , 1902
Men overklasseturistene trengte de dyktige breførerne som loset vei. Dette var først kjentfolk fra bygdene rundt breene, og fra tidlig 1900-tallet ble flere av dem kvalitets-stemplede patentførere fra Den norske turistforening. Foreningen ble opprettet i 1896.
Kort tid etter etablerte de ordningen for offentlig godkjenning av førere - opplæring ble satt i system. Større teoretisk og praktisk kunnskap skulle sørge for at turistene kunne oppleve den ville norske naturen på en enda tryggere måte.
På sin ferd gjennom det hvite landskapet måtte breføreren og brevandrerne stole på hverandre, og utnytte den lokale kunnskapen som hadde utviklet seg gjennom generasjoner med ferdsel over breen.
Utover på 1900-tallet ble brevandring mer allment tilgjengelig. Norges fjellandskap var ikke lenger forbeholdt velstående eventyrere på jakt etter toppene.
Patentførernes kunnskap om de lunefulle breene ble derfor enda viktigere. De er stifinnerne som også hundre år senere loser turistene trygt gjennom det forlokkende hvite brelandskapet.