Breutstyr før og nå

Noen få mennesker er så heldige å ha isbreene, det glitrende hvite landskapet, som arbeidsplass. For disse er sikkerheten viktigere enn noe annet. Men hva har forandret seg siden brevandringens spede start?

Liss Marie Andreassen iført basisutstyr for brevandring.
Liss Marie Andreassen iført dagens breutstyr. Det har blitt bedre og sikrere på 100 år, men basisutstyret er fortsatt isøks, tau og sko med pigger. Foto: Jostein Aasen. NVE.
EP01: Brefolket

«Bevisstheten rundt sikkerhet og selve sikkerhetsarbeidet har blitt mer fremtredende de senere årene. Det var nok færre regler da de første forskerne startet på «Brekontoret» på 1960-tallet, men i all hovedsak rekrutterte man erfarne og fjellvante folk.» sier breforsker Liss Marie Andreassen (2020).

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har en gruppe forskere som jobber på bre. Deres hovedoppgave er å overvåke breenes utvikling. For å utføre denne jobben oppdateres de kontinuerlig på sikkerhet, blant annet i form av jevnlig kursing.

I motsetning til brevandrerne på starten av 1900-tallet er ikke dagens forskere opptatt av å komme først til topps eller velge den mest utfordrende ruten, De passer på å ta den sikreste veien til målestasjonene. Men litt eventyrlyst har de nok – de som har breene som arbeidsplass.

Viktige fellestrekk for brevandring før og nå er erfaring, lokalkunnskap om breen og fokus på trygghet. I listen under ser du hvilket utstyr som ble anbefalt og regler for hvordan man burde bevege seg på breene i 1918.

Faksimile om hva slags utstyr man bør bruke på brevandring
Brevandringsutstyr. Faksimile fra Den norske turistforening festskrift, 1918.
Ulike knuter for feste av tau under brevandring, 1918.
Sikring i tau under brevandring. Faksimile fra Den norske turistforening festskrift, 1918.
Ansatte i NVE på breøvelse.
Jevnlige breøvelser øker sikkerheten. Her fra Jostedalesbreen. Foto: NVE.

Dagens utrustning og regler i NVE

Regelverket for hvordan arbeidet skal utføres må følges nøye. NVE bruker tomannstaulag når vi måler på faste breer hvor vi er kjent, sier Liss. Instruksen beskriver blant annet ulike redningsteknikker og knuter vi må kunne og hvordan man binder seg inn i taulag.

Nærbilde av stegjern, utstyr på bre. NVE-forsker Liss Andreassen med utstyr gjennomfører målinger på Storbreen.

Mye av utstyret som brukes på bre i dag er det samme, men det har utviklet seg og blitt mer teknisk siden 1918. Tre hovedredskaper har vært og er fortsatt viktig i brevandring: Tau, isøks og sko med pigger. Under står NVEs råd til dagens breforskere.

  • Tau brukes når det anses som utrygt å gå uten, for eksempel ved snødekkede partier om sommeren eller senhøsten. Dobbeltau brukes i tomannstaulag.
  • Alle deltagere må ha isøks. Det er en del av brekursinstruksen.
  • Stegjern gjør at man kan gå i hellende terreng på snø og is uten å hugge trinn. Trinn er nyttig i svært bratt terreng, men som regel går ikke forskerne i slik is på bremålinggsoppdrag. Men de øver på ferdsel i bratt is i tilfelle det skulle bli behov for det.
  • Forankring er vanlig i brevandring og i mer utsatt terreng, men ikke mye brukt på bremålinger ettersom slikt terreng unngås i jobbsammenheng.
  • På jobb er det ikke ønskelig å gå utfordrende breturer. Krevende partier unngås eller tas med helikopter.
  • Ved hjelp av breboka og brekurs læres bremålerne opp til å gjenkjenne sprekkemønstre. En erfaren bremåler vet å tolke breen for å unngå sprekker.

/episodar/brefolket/


Kilder

  1. H.Horn (1918). Festskrift i anledning av Den norske turistforenings 50 aars jubilæum 1918. Grøndahl & Søns Boktrykkeri
  2. Liss Marie Andreassen, breforsker i Norges vassdrags- og energidirektorat (11.10.2020)